Votes: 2035

En sexnovell av OnkelWaldo

Pleiedøtrene

Skapad 2016-12-20 | Andra språk | Längd: Extra lång (114K)

Läst: 1286 ggr | Betyg: 4.23 (2035 röster) | Kommentarer: 2

Visa alla sexnoveller (49) från OnkelWaldo


Åldersskillnad Underåriga Straight Oskuld Romantik Mjuksex Första gången

Vermund sto ved kjøkkenvinduet og stirret ut i høstmørket. Akkurat denne kvelden var humøret hans særdeles dårlig, for snart skulle det komme en barnehjemsunge som han måtte ta seg av. Det lokale barnehjemmet skulle nedlegges, bygda hadde dårlig råd. Både presten og lensmannen hadde kommet på døra hans og snakket så inntrengende og så innsmigrende. - Du er jo en betydelig mann i bygda, selv om du ikke har noen gård, hadde den joviale lensmannen sagt. - Du har god råd, du har et stort hus, og du kunne trenge litt kvinnfolkhjelp. Vi har en jentunge på tretten år, som snart må ut i tjeneste likevel. Alt du behøver å gi henne, er kost og losji.

- Jeg trenger ikke noen kvinnfolkhjelp! hadde han brummet. - Selv om jeg – ikke har noen kjerring i huset lenger, kan jeg da godt svinge ei skurefille av og til. Unger er bare til bryderi! Han svelget litt da han sa det. Hans egne barn - - den ene var blitt borte på sjøen, bare seksten år gammel, og den andre var blitt overfalt og slått ihjel inne i byen. Kona var død av tæring for seks år siden. Av og til følte han seg rent som Job i det gamle testamentet. Det var liksom ikke måte på.

Men han måtte jo innrømme at han hadde god plass og god råd. Og siden lensmannen var en venn av ham helt fra ungdommen av, hadde han motstrebende gått med på å ta denne hersens jentungen i huset. Det var kanskje riktig som presten sa, at det var mer synd på de ungene som ikke hadde noen til å ta seg av dem – og snart ikke noe sted å bo, heller.

Det skrek i et par kjerrehjul, og han hørte et svakt – Ptroooo! da hesten stanset ute på gårdsplassen. Han åpnet, gikk ut på trappa og ble stående og glo bistert på de to som klatret ned fra den gebrekkelige doningen. Han skjønte at det måtte være bestyrerinnen for bygdas barnehjem. Hun var et middelaldrende, robust kvinnfolk, innhyllet i en romslig kåpe og et sjal rundt hodet som vern mot den sure høstvinden. Ved siden av henne, med små, trippende skritt, gikk en jentunge med bare legger, et ankelsidt skjørt og ei ulljakke som var for kort på ermene. Under skjørtekanten så han et par bare, tynne ankler og et par slitte sko. Hun hutret og skalv, og stanset foran trappa med armene klemt rundt den spinkle kroppen.

- Hadde dere ikke klær å gi den stakkars jentungen? brummet han. Kvinnfolket trakk på skuldrene. - Barnehjemmet er fattig, meddelte hun med likegyldig stemme. - Og vi hadde altfor mange munner å mette. Og nå skal det jo stenges også, tilføyde hun. - Det er derfor vi må - - prøve å få plassert disse stakkars barna.

- Ser ikke ut til at hun der har fått stort i seg, iallfall! brummet han. - Kom deg innenfor døra, jente, før du fryser ihjel.

Jentungen nærmet seg trappa, nølende og med bøyd hode. Da hun satte foten på det første trinnet, stanset hun og kastet et blikk over skulderen mot den lille skikkelsen som satt igjen på kjerra, sammen med kjørekaren. Det lød et fortvilet hikst der borte fra, og det som åpenbart var enda en jentunge, skar i å gråte sårt. Jenta ved foten av trappa hikstet også, men klarte å rope til den andre. - Vær tapper, lillesøster! Kanskje ses vi igjen – når jeg – når vi er blitt voksne!

- Ti stille med dere nå! bjeffet kvinnfolket med skarp stemme. - Takk for hjelpen, herr Ja-

Hun ble avbrutt av en enda skarpere stemme. Mannen tok de par skrittene ned på bakken og sto nå like foran den bistert utseende bestyrerinnen. - Hørte jeg riktig? Er disse to stakkarene søsken? Hvor skal den andre hen?

- Å, hun kommer til et skikkelig fint hjem, hun også, forsikret kvinnen. - Det kom en fin herremann helt borte fra Vestlandet, og han lovte å ta seg riktig godt av vesla. Hun skottet opp på den store mannen som ruvet over henne og smilte. Men hun fikk ikke noe smil tilbake. Mannen skulte ned på henne og rynket brynene.

- Jaså, ja, en fin herremann fra Vestlandet. Har han stor familie, han, da?

- Nei, han er enkemann, akkurat som - - som Dem. Nå prøvde hun åpenbart å være så høflig som mulig, merket han. - Da han var her, fortsatte hun, - var det fortsatt flere barn igjen, men han valgte henne spesielt. Han sa at – at hun minnet ham sånn om en datter som – som døde fra ham altfor tidlig. Han sa han skulle ta ekstra godt vare på henne, så hun får det sikkert veldig bra, Hun smilte igjen, litt nervøst denne gangen.

Han fortsatte å glo bistert på henne. Så vendte han hodet mot den lille skikkelsen som satt hikstende oppi kjerra og ropte. - Kom ned hit!

Kvinnfolket begynte å protestere: - Nei, vi må videre - - men et blikk fra den store mannen fikk henne til å tie. Jentungen klatret skyndsomt ned fra kjerra og kom bort til dem. Hun var like tynnkledd og hutrende som søsteren, og kikket skremt opp på ham med tårevåte øyne.

Han hadde bare fått et kort glimt av den eldre søsteren, som fremdeles sto ved foten av trappa, og hadde lagt merke til at hun var ganske tynn og mager, med gustenblek hud og mørkebrunt, pistrete hår. Hun som sto foran ham nå, hadde lyst hår, blå, riktignok triste øyne, og kinnene var runde, glatte og litt barnslige. Folk som likte unger, ville sikkert kalle henne for en liten engel, tenkte han.

- Hvor gammel er du? Den barske stemmen fikk jentungen til å fare sammen, men hun svarte med svak, skjelvende røst: - El- elleve år! - Og søsteren din er tretten? Hun nikket, og underleppen begynte å skjelve igjen.

Mannen rettet blikket mot bestyrerinnen igjen. - Ville det ikke vært bedre for denne «fine herremannen» å velge den eldste da, hvis han ville ha hjelp i huset?

Kvinnen forsøkte å smile innsmigrende igjen, men lyktes heller dårlig. - Å nei, han trenger ikke hjelp i huset. Men han føler seg ensom, nå som kona er borte og barna - - Han sa han trengte litt selskap og – og noen å ta seg av - - Stemmen hennes døde bort da han avbrøt henne skarpt: - Og han valgte denne her spesielt, hva? Hun nikket. - Å ja da. Han sa hun minnet ham om - - jeg tror det var datteren eller barnebarnet, og han skulle ta seg ekstra godt av henne, sa han.

- Kan tenke meg det, ja! brummet mannen. Så rettet han blikket mot den vesle lyshårete jenta. - Hva heter du? bjeffet han. - J- Jenny, stammet det forskremte barnet. - Vil du gjerne reise til denne fine mannen på Vestlandet, som har sånt stort, flott hus – eller vil du være her, sammen med søsteren din?

- Det går ik- - innskjøt kvinnen så skarpt og bestemt hun kunne, men mannen hevet bare den store neven sin, og hun torde ikke annet enn å tie. Jentungen svelget og kjempet med gråten. - Jeg vil helst v- være hos – hos Marte, jeg - - så klarte hun ikke mer og brast i gråt igjen. - Marte er søsteren din? Hun nikket. - Så gå til henne. Dere blir her, begge to!

- Det går ikke! hylte kvinnen. - Herren har – vi har undertegnet papirer og han har allerede - -

Den yngste hadde allerede pilt bort til søsteren som sto ved foten av trappa, og de to klamret seg til hverandre. Mannen gikk et skritt nærmere den rasende kvinnen og bøyde seg truende over henne. - Herren har allerede betalt godt for vesla – var det dét du skulle til å si, hmmm? knurret han.

- J- ja – n--nei - - det vil si – han har – ytt et pent bidrag til barnehjemmet, stammet hun forvirret.

- Til et barnehjem som skal stenges – nedlegges? hveste mannen og gikk enda nærmere den forskremte kvinnen. Han grep henne i kåpa, og nå var ansiktene deres bare centimeter fra hverandre. Raseriet hennes var nå gått over i skjelvende frykt. - Ik- ikke rør meg! pep hun fortvilet.

- Jeg tenker både du og jeg er fullstendig klar over hvorfor den fine herren har valgt nettopp den jentungen, jeg, knurret mannen og ristet henne så hun nesten ble løftet fra bakken. - Og hvorfor han har vært så – generøs, hmmm? Han ville så gjerne ha selskap i huset, var det så? Hvor i huset tror du han gjerne vil ha selskap, hmmmmm? I hvilket værelse tror du jentungen ville bli plassert, hva? I hvilken – SENG? det siste ordet spyttet han inn i øret hennes, så slapp han henne så brått at hun vaklet bakover. Nå hikstet hun av skrekk.

Mannen rettet seg opp og tok et skritt tilbake. - Lensmannen er en god venn av meg, erklærte han med fast stemme. - Sørg for at de nødvendige papirene er klar på hans kontor i morgen – for BEGGE jentene! Så smilte han – et smil som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på den forskremte bestyrerinnen - og senket stemmen. - Og når det gjelder det – selskapet – som den fine herren savner så sårt, så foreslår jeg at du tar den turen og – hmmm – gjør opp for de pengene han har betalt. Du er kanskje i eldste laget – for hans smak, men du duger kanskje i et knipetak!

- Hvis ikke de nødvendige papirene er der når jeg kommer i morgen, fortsatte han, mens det mørke blikket boret seg inn i hennes, - så skal jeg fortelle min gamle venn, lensmannen, en interessant historie om dette – opplegget ditt!

- Nei, nei, utbrøt kvinnen, mens hun vred hendene nervøst, - papirene skal være klare, de!

- Best for deg, det! brummet mannen og snudde ryggen til henne. Han vinket et kort farvel til kjørekaren, så ruslet han rolig tilbake til jentene, som sto hutrende og holdt om hverandre ved foten av trappa. Bak seg hørte han at Nils smattet på hesten, og at kjerra satte seg knirkende i bevegelse.

I bygda gikk Vermund Jansen for å være en bister, barsk, innesluttet og ufølsom mann. Respektert, men ikke lett å komme innpå. Den rollen trivdes han med, for sammen med andre mennesker – hvis det var fler enn to av dem – følte han seg keitet og utilpass.

Nå, da han sto og så ned i de to forskremte jenteansiktene, gikk det plutselig en varm bølge av medlidenhet gjennom ham. Her var det to som følte seg enda mere hjelpeløse enn han selv. To som var alene i verden, akkurat som han selv. - Men nå har de ihvertfall hverandre, tenkte han, og var litt tilfreds med at han hadde fått i stand akkurat det.

- Stå ikke her og frys, jenter, se til å komme dere i hus! beordret han. Han hørte selv at det lød altfor barskt, men det var vanskelig å komme ut av gammel vane. Jentene snublet seg skyndsomt opp de få trappetrinnene som et par forskremte kyllinger.

Inne i gangen var de ihvertfall i ly for den sure snoen som blåste rundt hushjørnene utenfor. Han så på de forhutlede skikkelsene med et bistert blikk. Det skyldtes ikke jentene selv, men de loslitte og elendige klesplaggene de hadde på seg. Ikke noe rart at de skalv som aspeløv, tenkte han. Skitne og ustelte virket de også.

- Dere to trenger et varmt bad! slo han fast. - Så får dere varmen i kroppen, og imens skal jeg legge godt på peisen. Kom med meg!

Han hørte selv at han uttrykte seg kort og bryskt, at han ga ordrer istedenfor å komme med vennlige anmodninger. Det var jo ikke nødvendig å skremme vettet av jentungene, heller.

I baderommet prøvde han å anlegge en vennlig tone. - Se her er badekaret, jenter, og her er kranene for varmt og kaldt vann. Det varme er VELDIG varmt, så pass dere så dere ikke brenner dere.

Badekaret var et stort monster på løveføtter, som til og med sto oppe på en liten plattform. Jentene kikket fryktsomt på både det, på kranene og på det store dusjhodet som var montert på veggen. Noe slikt hadde de aldri sett før.

- Her er såpe, brummet den skremmende mannen videre, og her ligger håndklær som dere kan tørke dere med. Bare vent litt her nå, så går jeg og henter noen klær som dere kan ha på dere etterpå

Jenteklær hadde han selvsagt ikke, så han valgte ut et par av sine varmeste og mykeste skjorter og noen tykke ullsokker som de kunne ha på føttene. Da han kom tilbake til baderommet, rykket han til og kom med et forskrekket utbrudd. - Hv- - ??

Foran ham sto to splitter nakne jenter og holdt hutrende om hverandre. De virket ikke brydd eller forlegne, heller, så han bestemte seg for å overse nakenheten. - Har dere ikke tappet i vann, da, jenter? - nå prøvde han å gjøre stemmen litt mindre barsk enn han pleide.

- Vi – vi torde ikke! stammet den yngste jenta. - Vi har aldri – badet i en sånn en - - før.

- Hmmm, javel da, mumlet han forlegent og skrudde på varmtvannet. Det buldret i rørene, og en sky av vanndamp sto opp fra badekaret. Jentene klynket forskremt igjen, men Vermund blandet inn kaldt vann til han mente det var passe. - Kom hit og kjenn om dette er for kaldt eller for varmt! beordret han, og igjen tok han seg i å gi en ordre heller enn en vennlig oppfordring. Det var den yngste som steg opp på plattformen, og løftet benet modig over badekarkanten. Det gikk et lite rykk gjennom Vermund da hun så frimodig blottet den lubne, vesle sprekken sin, og mentalt ga han seg selv en liten smekk fordi han i det hele tatt la merke til det. - Ååååååhhh, det er for varmt! kniste hun og trakk foten raskt til seg igjen.

Han tappet i mere kaldt vann, og snart var vesla fornøyd. Hun klatret lettvint opp i det digre karet og smilte strålende for første gang. Det skjedde noe med den morske mannen da han så det smilet, og til sin egen store forbauselse smilte han tilbake. Han steg skyndsomt ned fra badeplattformen da den eldste jenta nærmet seg. - Greit, jenter, da går jeg og ordner med litt mat, for dere er sikkert sultne? - igjen anstrengte han seg for å gjøre stemmen så vennlig som mulig.

- Å nei, ikke gå, vær så snill, tigget den yngste jenta. Det engstelige uttrykket var tilbake i det vesle, søte ansiktet. - Jeg – er ikke helt trygg – i – i denne store – store stampen - -

- Ikke jeg heller, kom det spakt fra den eldste, som sto og trippet litt nervøst foran det ene trinnet hun måtte ta for å stige opp i badekaret.

Han følte seg litt forlegen ved å være sammen med to splitter nakne jenter når de var så store. Da han var barn, hadde han ikke fått lov å se søstrene sine nakne etter at de var omtrent sju-åtte år, husket han. Disse her hadde jo begynt å få – kvinnelige former, begge to. Men han grep albuen til den eldste og hjalp henne opp i karet, hun også, og ble belønnet med et litt unnselig smil.

- Hadde dere ikke badekar på barnehjemmet, da? spurte han da de satt i badekaret med vannet helt opp til de bittesmå brystene, som han prøvde å unngå å legge merke til.

Begge ristet på hodet. - Nei, bare en sånn stor vaskestamp av tre, som ble fylt med vann hver lørdag, fortalte den yngste. - Og oppi der var det bare plass til en av gangen.

- Og alle badet i det samme vannet? Jentene nikket igjen. - Herregud! knurret mannen morskt, og jentene så litt engstelig på hverandre igjen.

- Det er ikke deres skyld, jenter, skyndte han seg å legge til. - Men at voksne mennesker kan være så skittenferdige - - mumlet han halvt for seg selv.

Blikket hans falt på de sammenfiltrede hårmankene deres. - Kanskje jeg skal vaske håret deres med litt skikkelig god såpe? foreslo han. Begge jentungene strålte opp og nikket takknemlig.

I et glimt var han femten-tjue år tilbake i tiden, til lykkeligere dager, da kona hans levde. Selv hadde de bare de to sønnene, men kona hans hadde et par nieser, livlige, trivelige småjenter som kom på besøk av og til. De elsket å bli badet og få håret sitt vasket og stelt. Minnene strømmet på ham da han såpet inn og masserte hodebunnen på de to – ja, hva var de? - pleiedøtrene hans – ihvertfall to små mennesker som han plutselig hadde ansvaret for. Disse to stakkars forpjuskete småjentene hadde bare hverandre – og nå var det ham som skulle ta seg av dem, passe på dem og se til at de hadde det bra.

Det var som om morskheten, barskheten og iskappen rundt hjertet hans smeltet bort der han sto og såpet inn de små hodene og prøvde å glatte ut det sammenfiltrede håret. Han måtte skaffe seg – nei, hårbørste hadde han et sted - og selv om såpen hans var grei nok, måtte han kjøpe noe som passet bedre til småjenter. Og klær – herregud! - jentungene hadde jo ikke et eneste skikkelig klesplagg å ha på kroppen!

Da han var ferdig med å såpe inn håret deres, skylte han hårmankene deres omhyggelig. - Reis dere opp, jenter, brummet han, - så skal jeg såpe inn ryggene deres også. Jentene la øyeblikkelig merke til at brummingen hans ikke virket så skremmende lenger. Det dukket opp forsiktige smil på de bleke ansiktene, og de kikket på hverandre der de sto med ryggen til og følte de store hendene gli varsomt over de våte, smale ryggene sine.

Igjen skylte han med rent vann, men ble litt forskrekket da begge to, som på kommando, snudde seg mot ham og så på ham med oppfordrende blikk. - V- vil dere ikke vaske dere selv – der, da? - og for første gang hørte jentene usikkerhet i stemmen hans. Begge ristet på hodet samtidig og smilte søtt og uskyldig til ham. Nok en gang ble han pinlig oppmerksom på at han hadde to nakne jenter i nærheten av pubertetsalder bare noen centimeter foran seg. Ja, den eldste hadde kanskje nådd den allerede, for da han lot blikket gli nedover den tynne kroppen, la han merke til noen ganske få, myke hårstrå på det vesle venusberget hennes. Men brystene var ikke stort større enn på hennes to år yngre søster.

Han tvang seg til å løfte hendene og såpe inn den glatte jentehuden – først den eldste. For å avlede sin egen, pinlig fokuserte oppmerksomhet, brummet han: - Bevare meg vel hvor mager du er, jente! Fikk dere ikke mat på det hersens barnehjemmet?

Det var den yngre søsteren som svarte: - Ikke så mye, men Marte var ikke veldig sulten, så hun ga ofte meg halvparten av maten sin.

Han møtte blikket til den eldste, og det jóg en varm bølge av ømhet gjennom ham. - Du har nok tatt deg ekstra godt av lillesøsteren din, du, Marte! mumlet han og smilte igjen. Hun rødmet, og plutselig var den bleke jenta nesten vakker. - Jeg – spiser ikke så mye, jeg, hun nesten hvisket fram ordene.

Hendene hans hadde beveget seg ned til de tynne bena hennes, og han var ekstra forsiktig da han såpet innsiden av lårene. Det rykket litt til i den spinkle kroppen, som om hun rent ufrivillig skjøv hoftene framover. Hoftekammene syntes tydelig, det samme gjorde den hvelvede kløvningen der bena hennes møttes. Han møtte blikket hennes igjen. - Du kan kanskje vaske – tissen din – selv? det var såvidt han fikk fram ordene, uvant som han var med å snakke om intime ting, særlig med unge jenter.

Marte smilte og rødmet igjen. Hendene hans var så store, gode og varme, og nå hadde hun oppdaget at han ikke var skummel eller farlig, selv om han hørtes både barsk og sint ut når han snakket. - Gjør det, du! hun hvisket nesten nå, og en ørliten tungespiss kom fram et sekund og fuktet de tørre leppene.

Vermund så ned på det han holdt på med og oppdaget plutselig at hendene hans var bare centimeter ifra en spalte som glinset fuktig - riktignok på grunn av vannet, men som hadde tre-fire mørke hårstrå, og – og – Skamrødmen skyllet opp i kinnene hans, ikke minst fordi han merket at hans egen kropp begynte å reagere på den yndige nakenheten.

Brått dyttet han kluten i hånden på den yngste og brummet barskt. - Se her! - dere er store nok til å vaske hverandre nå! Deretter snudde han seg og gikk med raske skritt mot døra. Uten å snu på hodet ga han en siste ordre: - Når dere er ferdige, skyll bort såpa, tørk dere med håndklærne, ta på skjorter og sokker og kom ut i kjøkkenet! Dermed forsvant han.

De to søstrene kikket forskremt på hverandre igjen. - B-best å gjøre som han sier, stammet den yngste – hun tenkte på at det bare var såvidt hun ikke var blitt sendt langt avgårde og bort fra storesøsteren sin. - V- vi må ikke gjøre ham sinna – kanskje han sender meg bort likevel!

Den eldste – Marte - prøvde å berolige henne. - Det tror jeg ikke han gjør, Jenny, forsikret hun. - Du hørte hvor sinna han var på hun vemmelige frøken Moen. Jenny kniste henrykt. - Ja, så du hvordan han tok tak i henne – jeg trodde nesten han skulle fike henne opp!

De to søstrene kniste sammen, og mens de skyndte seg å gjøre ferdig badeprosessen, tenkte Marte på de store varme hendene som hadde glidd over brystene hennes, magen, lårene – og som NESTEN hadde tatt på henne – der. Det hadde kriblet mye sterkere og – deiligere – i henne da, enn nå når søsteren gjorde det samme. Marte lurte på hvorfor. Sikkert fordi han var fremmed – og litt skremmende – og fordi det var første gang en mann tok på kroppen hennes mens hun var helt naken.

Da de omsider dukket opp i kjøkkenet, ble de møtt av en liflig duft av stekt flesk og ertesuppe. Det spraket friskt fra en glovarm komfyr, og den bistre mannen var rød i kinnene av varmen. Han smilte til dem, og Marte syntes han var mye mindre skummel nå. Det knurret i begge de to små magene da nesene deres oppfanget matlukten.

- Jeg tenkte kanskje dere var litt sultne, jenter, brummet mannen vennlig. - Hva har dere spist før i dag, da?

Jentene kikket på hverandre, og det var den yngste som tok ordet. - Vi fikk et stykke brød hver til frokost, fortalte hun, - men Marte spiste bare et halvt.

Nå skyet det over i det morske ansiktet igjen. - Ett stykke brød? Og etter det har dere ikke fått noe mat? Begge ristet på hodet. Han så på Jenny. - Og den – heksa – hadde tenkt å sende deg helt til Vestlandet på tom mage?

Hun nikket. - Mmmm. Det var derfor Marte ga meg halvparten av sin brødskive. Begge fór skremt sammen da den bistre mannen fikk et enda mere rasende uttrykk i ansiktet og mumlet noe som de ikke kunne oppfatte. Matlukten fikk det til å knurre i magene deres igjen, denne gangen så høyt at mannen hørte det også. - Herregud! utbrøt han, - jeg glemmer jo helt - - Sett dere til bords, jenter. Dette var det jeg hadde i skapet, vi skal gjøre innkjøp i morgen.

De to jentene så med store øyne på oppdekningen. På bordet sto et fat med stekt flesk, varme, stekte poteter, stekte egg, brød, smør, ost og syltetøy, pluss en stor bolle med varm suppe. Martes øyne ble fylt av tårer, og plutselig brast hun ut i hikstende gråt. Den yngre søsteren slo armen om henne, og øynene hennes ble fuktige, de også.

Mannen ble forskrekket. - Hva - - er det noe i veien, jenter? Liker dere ikke – noe av det dere ser? Kanskje var de bare vant til grøt, tenkte han. Og en skive brød til frokost.

Marte svelget, tok seg sammen og tørket øynene med håndbaken. - Vi har aldri – aldri sett – så mye og så god mat før, snufset hun. Søsteren hennes nikket enig.

Vermund satte seg ned sammen med dem, strakte hånden over bordet og la den forsiktig på armen til den eldste. - Og du – du spiste så lite – fordi du ville gi lillesøsteren din litt ekstra, ikke sant? Marte rødmet, nikket og så ned i bordet. - Du er et fint og godt lite menneske, du, vesla, brummet han, men det var ikke noe skremmende ved stemmen hans denne gangen. Tvertimot var den litt grøtete og uklar, syntes Jenny. Men forbausende – varm. Hun våget seg til å titte opp i det bistre ansiktet, som heller ikke var så bistert lenger – og merket seg at øynene hans var blanke. - Marte er verdens beste søster! erklærte hun bestemt, og fikk oppleve at mannen smilte varmt til henne. - Det har du sikkert rett i, Jenny, svarte han.

Ingen av jentene hadde begynt å spise ennå, og mannen rettet seg opp i stolen. - Nå skal dere høre litt på meg, jenter, begynte han, og begge rettet lydig øynene mot ham. - Først vil jeg si at så lenge dere bor hos meg, behøver dere ALDRI gå sultne. Aldri! Forstår dere det? Begge nikket. - Vi spiser sammen tre ganger om dagen, fortsatte han, - men hvis dere blir sultne ellers, så kan dere bare gå på kjøkkenet og finne mat selv. Begge nikket, helt overveldet av tanken på å kunne spise så mye de ville.

Han rettet blikket mot Marte. - Marte, i badet la jeg merke til at du er ekstra tynn, nesten mager – sikkert fordi du har delt den skrale kosten med søsteren din, ikke sant? Jenta slo blikket ned og svarte ikke. - Som jeg sa, fortsatte han. - du kan spise så mye du vil, men - - Her gjorde han en pause, og begge så på ham igjen. - Men, Marte, hvis du stapper den lille magen din full her og nå, så kommer den ikke til å tåle det. Du har gått sulten så lenge at magen din har vennet seg til å få lite mat i seg. Hvis du spiser deg stappmett nå, så kommer du til å kaste opp alt sammen om en halvtimes tid. Derfor ber jeg deg – spis akkurat nok til at du ikke er sulten lenger – når du tenker «nå er jeg nesten mett», da bør du slutte å spise. Forstår du det?

Marte nikket, litt nølende. - Dere kan smøre dere et par ekstra brødskiver, fortsatte mannen, - og dem tar dere med opp på rommet når dere legger dere. Hvis dere så våkner og er sultne om et par timers tid, da har dere litt å spise på fram til frokost. Er det greit? Har dere forstått hva jeg mener?

Begge nikket igjen. - Vi kan spise så mye vi vil – men bare litt av gangen, fordi magene våre ikke er vant til så mye? Det var Jenny som rettet sitt spørrende, blå blikk mot den strenge mannen, som slett ikke var så skremmende lenger. Nå smilte han igjen. - Akkurat, Jenny. Det er bedre å spise lite og ofte – enn en masse på en gang. Og når vi rydder av bordet etterpå, så vet dere hvor alt sammen står. Dere kan til og med tasse ned her midt på natta, om dere vil.

Deretter ble det ikke pratet så mye. Han ville ikke forstyrre dem mens de spiste, men han fulgte nøye med for å se om de hadde oppfattet det han sa. Marte spiste én skive brød – uten smør – én skive flesk og en halv tallerken med suppe. Deretter så hun på ham og smilte blygt. - Nå er jeg – nesten mett, kniste hun, og han la merke til at hun var riktig søt når hun smilte og var rød i kinnene. - Det er bra, Marte, roste han. - Nå skal jeg smøre et par skiver brød til dere, og så tar dere det med opp på rommet. Melk har jeg dessverre ikke, men det skal vi kjøpe i morgen. Det er i det hele tatt MYE vi må kjøpe i morgen.

Jenny fikk i seg nesten dobbelt så mye som søsteren, merket han, men han regnet med at hun tålte det. Etter at de hadde ryddet av bordet og satt alt på plass, var det hun som kom bort til ham, la armene om livet hans og klemte ham hardt. - Du er verdens snilleste mann! erklærte hun, og også hennes mer beskjedne søster kom bort og la kinnet inntil brystet hans. - Tusen takk for maten, hvisket hun, - og for at jeg fikk ha søsteren min hos meg!

Han la armene litt klosset om dem og klemte dem inn til seg. - Takk for at dere kom, jenter. Jeg har bodd alene i så mange år nå, at – jeg trodde ikke jeg trengte noen. Men nå – nå er jeg glad for at dere er her!

Etterpå tok han dem med inn i peisestua, der han la noen skikkelige bjørkekubber på varmen. Så ga han dem et teppe hver og flyttet et par lenestoler nærmere peisen. - Nå kan dere sitte her og bli gode og varme, sa han vennlig. - Se det – du kan hvis du vil, Vermund! tenkte han og smilte innvendig.

- Dere kan jo fortelle meg litt om hvordan dere hadde det på barnehjemmet? foreslo han. Det ble stille en lang stund. - Ikke så – bra, akkurat, kom det til slutt forsiktig fra den yngste. - Vi fikk ofte – ris – og lite mat.

- Ris? - for hva da? undret mannen med rynkede bryn. - Å, det kunne være for alt mulig, det – hvis vi knuste en kopp, kanskje – eller ropte for høyt – eller – eller for syndene våre.

- Syndene deres? Hvilke synder? ville Vermund vite. Denne gangen var det den eldste – Marte – som svarte.

- Det var gjerne presten som – straffet oss for syndene våre – hver fredag, svarte hun og rødmet. - Da måtte alle – vel, ikke alle, men alle som var over ti år, stille seg opp og få seks slag – på bar rumpe.

- Uansett om de hadde gjort noe galt eller ikke? Mannens stemme lød barsk og vantro. Begge jentene nikket. - Ja, for – han sa at vi alle hadde syndige tanker, og dem kunne Vårherre se – så han hadde bedt presten om å straffe oss for de tankene.

Det hørtes en knurrende lyd fra den bistre mannen, og jentene krøp sammen igjen. - Hmmmm, jaså, så det sa presten, ja! Vermund bestemte seg der og da for å ta en prat med den hellige prestemannen.

- Men for – kanskje tre-fire måneder siden ble det slutt med – med fredagspiskingen, skyndte Jenny seg å si. - Vi vet ikke hvorfor, men da hadde noen av de største begynt å reise fra barnehjemmet, fordi det skulle stenge snart.

Vermund kom plutselig på at presten hadde vært enkemann i flere år. - Var det noen som kom til presten også, kanskje? spurte han. Marte så fryktsomt på ham. Munnen hans var stram, og det var bistre rynker mellom øynene hans. Nå så han streng og sinna ut igjen, men hun visste at han ikke var sinna på henne og Jenny. Hun nikket. - Mmmm. Det var ei av de største jentene som fikk post hos presten – Rannveig. Hun var skikkelig grei, og hun holdt bedre orden på de slemme guttene enn det frøken Moen klarte. Alle vi jentene var skikkelig lei oss da hun reiste.

- Hvor gammel er Rannveig, da? - Hun er – fjorten – nesten femten, svarte Jenny.

Det ble en liten pause, så merket Vermund at Marte så på ham, rød i kinnene av forlegenhet. - Det var – Rannveig du skulle hatt, vet du, for hun er så flink og snill – og det er du også!

- Men vi er veldig, veldig glade for at det var vi som var de heldige, skyndte Jenny seg å legge til. - Det er ikke sikkert at – at Rannveig var så heldig som oss.

Vermund fikk en klump i halsen. - Kom hit til meg! kommanderte han og bredte ut armene. Jentene reiste seg og skyndte seg bort til ham, Så klemte han begge de spinkle skikkelsene godt inn til seg. - Jeg synes ihvertfall at jeg har vært veldig heldig som har fått to slike søte og kjekke jenter i huset, brummet han. - Men nå er det sengetid. Kom, så skal jeg vise dere hvor dere skal sove.

På ren impuls, og liksom for å kompensere for barskheten sin, tok han og løftet begge to opp på hver sin arm. Jentene hvinte av overraskelse, men da de skjønte at det ikke var farlig, kniste de og slo armene om nakken hans for å holde seg fast. Det Vermund ikke hadde tenkt på, var selvsagt at de store mannfolkskjortene var alt de hadde på seg, så da han bar dem opp trappa til annen etasje, merket han godt at det var to nakne jenterumper som hvilte på armene hans. Heldigvis hadde han også selv på seg en tykk skjorte, slik at det ikke ble direkte hudkontakt. Likevel følte han seg smått forlegen da han puffet opp døra til et av de ekstra soverommene og lot de to pleiedøtrene sine gli ned på golvet.

- Se, her er rommet ditt, Marte, sa han så vennlig han kunne, idet han prøvde å holde den barske brummingen borte fra den dype stemmen sin. - Jeg hadde jo ventet meg bare EI jente, men hvis dere kan sove sammen nå i natt, så skal jeg gjøre klart et rom til deg i morgen – Jenny.

Jentene kikket seg rundt i det halvmørke rommet, deretter så de opp på ham med bedende, blanke øyne. Det var Jenny som tok ordet. - På barnehjemmet sov vi seks stykker sammen på et rom som – som ikke var større enn dette her, fortalte hun. - Heller mindre, innskjøt søsteren, og Jenny nikket. - Så derfor, fortsatte hun, - hvis vi får lov, så vil vi gjerne sove sammen her, vi.

- Selvsagt kan dere det, jenter, smilte Vermund og strøk dem over hodet. - Men dere vil vel ha hver deres seng, ihvertfall? Marte ristet på hodet. - Mmmmmm – helst ikke – hvis vi ikke må. Det er så koselig å ligge i samme seng – og da kan vi varme hverandre også.

Vermund smilte til dem – og med ett slo det ham at denne dagen hadde han smilt flere ganger enn han hadde gjort de siste – fem årene, kanskje! - Det er helt greit, det, jenter. Dette er deres rom fra nå av, så her kan dere gjøre akkurat som dere vil – bare dere ikke river ned huset, føyde han spøkefullt til. Jentene kniste takknemlig. - Vi lover å ikke gjøre det! lo Jenny mot ham, med funklende, blå øyne.

Begge kravlet opp i sengen, og Vermund pakket dyna rundt dem. - Får håpe den er varm nok, da, mumlet han, - hvis ikke, så skal jeg finne noen tepper til dere. Da han så de to smilende ansiktene som stakk fram over dyna, vellet nok et minne opp i ham. Han bøyde seg over dem og kysset dem på panna. - Sov godt nå, da, småjentene mine. Plutselig kom han på noe. - Heisan, vi glemte jo nattmaten deres. Vent litt, så skal jeg hente den.

Han skyndte seg ned på kjøkkenet og hentet den overdekkede tallerkenen med smørbrødene. En halv mugge med eplesaft fant han også. Da han kom opp igjen med maten, hadde den yngste allerede sovnet, men Marte så på ham med store, blanke øyne. - Du er – veldig, veldig snill, altså! hvisket hun med gråtkvalt stemme, og to store tårer trillet langsomt nedover kinnene hennes. Så strakte hun de tynne armene mot ham. Vermund bøyde seg over henne nok en gang og fikk, ikke bare en god klem, men også et klosset, men inderlig ment kyss midt på munnen. Det uskyldige kysset vekket følelser i ham som han helt hadde glemt at han hadde, og han strøk henne ømt over kinnet da han frigjorde seg fra henne. - Du er ordentlig snill, du også, Marte, mumlet han rørt. - sånn som du tar deg av lillesøsteren din!

- Hun er – den eneste jeg har! hvisket hun tilbake, og han så at hun kjempet med gråten. - Ikke nå lenger, Marte, svarte han lavt, og kjente at han mente hvert ord. - Fra og med i dag har du meg også – en ny pappa. Både du og Jenny.

Dermed brast hun i gråt og hulket sånn at han måtte ta henne i armene helt til hun roet seg. Han skjønte naturligvis at det var gledestårer og merket at han fikk en klump i halsen selv også. - Sov godt og trygt nå, Marte, mumlet han ned i det duftende, nyvaskede håret. - I morgen har vi mye å gjøre.

Før han la seg, tok han og vasket de miserable kjolene de hadde hatt på seg og strøk dem tørre med strykejernet. Deretter hengte han dem foran peisen, så de skulle være varme når jentene tok dem på seg dagen etter. Noe måtte de jo ha på seg når de skulle på bytur.

DAGEN ETTER VEKKET HAN DEM GANSKE TIDLIG. Selv hadde han vært oppe enda tidligere for å bestille den beste vogna til kjørekaren Nils. Etter at jentene hadde vært på badet og vasket ansiktene sine, viste han dem klærne som hang foran peisen, der det fremdeles kom litt varme fra glørne som han hadde raket over kvelden i forveien. Han ble belønnet med takknemlige smil, men igjen ble han litt forlegen da de raskt trakk de store mannfolkskjortene av seg og sto splitter nakne foran ham mens de tok på seg de slitte, men rene klærne.

Marte hadde spist de to smørbrødene i løpet av natten, så hun var ikke særlig sulten til frokost. Jenny, derimot, spiste seg god og mett, og Vermund forsikret dem om at de skulle få mat i byen også, når de var ferdige med å handle. - Kjenner du noen i byen, da? undret Jenny. - Nei, smilte Vermund, men der finnes det både kaféer og restauranter, der vi kan kjøpe ferdig laget mat. Og når vi har kjøpt alt dere trenger, så tenker jeg dere er skrubbsultne igjen! Jentene smilte forventningsfullt.

Han hjalp dem å kle på seg og de ble nok litt merkelig kledd, for han hadde utstyrt dem med sine egne ullstrømper, som han festet rundt lårene deres med hyssing. De hadde knist veldig da han lå på kne foran dem og pakket inn de tynne bena deres så godt han kunne. Det var en råkald høstmorgen og det var langt å kjøre til byen.

Da han var ferdig og reiste seg opp, hørte han at Nils stanset hesten utenfor. Han hadde tatt fram et par av sine egne jakker, som de nesten forsvant i, og ulluer og skjerf som dekket nesten alt av de knisende, rødmende ansiktene. Det siste han gjorde, var å vikle et ullteppe rundt hver av dem. Da kunne de ikke gå, så han løftet dem opp og bar dem ut i den staselige vogna, som hadde kalesje til beskyttelse mot vær og vind. Nils hadde tatt med et par skinnfeller også, og gliste bredt da han så Vermund komme med de godt innpakkede småjentene.

- Du tar deg nok bedre av de stakkarene, du, enn hu derre frøken Moen! knegget han, da de tre passasjerene hans var vel installert i vogna hans. - Det skal såvisst ikke mye til det! brummet Vermund, med ett dyster til sinns da han tenkte på gårsdagens krangel med den bryske bestyrerinnen.

- Nei, hu var så gjerrig at hu ikke ville bli kjørt i annet enn den gamle kjerra du så i går, kom det fra kjørekaren, idet han smattet på hesten og de svingte ut på veien. - Enda var det såvidt hu fikk seg til å gi meg en aldri så liten slant.

- Ja, i dag skal du få godt betalt, Nils, for vi vil gjerne at du holder deg i byen til vi skal hjem igjen. Så har vi den fine vogna di til å legge alle pakkene i, smilte Vermund og så bort på det værbitte ansiktet til kjørekaren som satt ved siden av ham. Nils smilte bredt og spyttet en lang, svart stråle ut i høyre veikant.

LANGT OM LENGE kom de fram til byen. Det var fremdeles morgen, men nå var den våknet til liv, og jentene så seg storøyd omkring da Vermund endelig hadde fått pakket dem ut. - Frøs dere på veien, jenter? spurte han omsorgsfullt. Begge ristet smilende på hodet. - Neida, vi hadde det så godt og varmt, så! forsikret Jenny, rød i kinnene av forventning. Ingen av søstrene hadde vært i den store byen før.

Han hadde dirigert Nils fram dit hvor han husket det lå en klesforretning. Der hadde de fått god behandling dengang kona hans levde og de kom for å kjøpe klær, både til guttene og til henne. Han husket en ung, litt lubben dame som hadde vært svært så hjelpsom og forekommende. Nå var hun blitt tolv-femten år eldre, og han visste at hun hadde overtatt hele forretningen i mellomtida. Hun smilte over hele ansiktet da hun fikk se ham igjen. - Nei, så hyggelig, strålte hun. Så ble hun alvorlig og la hånden på armen hans. - Jeg har jo hørt om – om Agnete – og guttene. Jeg har familie der oppe i bygda, vet du. Vermund nikket uten å si noe, og begge sto tause i noen sekunder.

-Men – nå har du fått deg to søte småjenter, ser jeg. Har du giftet deg igjen? Han ristet på hodet, glad for å kunne tenke på noe annet. - Nei, dette er to som jeg har – tatt til meg, for barnehjemmet skulle nedlegges. Han møtte blikket til den moderlige skikkelsen. - Og dette er alt de eier og har av klær – Johanne! Nå vil jeg at du kler dem opp fra topp til tå, med alt de trenger, særlig nå som det nærmer seg vinteren. De må ha varme klær og – og – ja, du vet best selv hva de må ha. Tre skift, ihvertfall – hver. Ikke tenk på prisen, det skal være skikkelige ting. Og etterpå kaster du det de har på seg nå, i søppelkassa!

Han hørte at jentene kniste forskrekket da de hørte hva han sa, men han smilte beroligende til dem. - Når dere ikke lenger har noe som engang minner om barnehjemmet, da – da er dere liksom – jentene MINE fra nå av! Da står det ikke bare i papirene. Han så at Marte ble blank i øynene og strøk henne ømt over hodet. Og Johanne la hånden på armen hans igjen. - Du er en god mann, du, Vermund Jansen, sa hun lavt, og det runde, rødmussede ansiktet blusset av bevegelse. - Jeg skal ta meg godt av jentene dine, det kan du stole på. Og du skal få en skikkelig pris også!

- Ta det du må ha, Johanne, jeg vet at du er et ærlig menneske, smilte Vermund. Han pekte over gata. Nå går jeg bort på den kaféen der og tar en kopp kaffe sammen med Nils, og så sier en av dere fra når dere er ferdige. Sånne jentesaker kan ikke jeg noe med, vet du! han blunket lurt til jentene, - men jeg regner med at det kommer til å ta tid!

OG DET FIKK HAN RETT I! Etter halvannen time hadde det gått med atskillige kopper kaffe, og begge hadde vært en tur ute i bakgården, der det sto en ruvende fem seters utedass. Etterpå bestilte Vermund et karbonadesmørbrød til dem hver, og da kafévertinna snudde ryggen til, listet han fram ei lita lommelerke og helte en dugelig slant oppi hver av koppene. - Vi unner oss bare én, Nils, flirte han, - for det er lang vei hjem. Men jeg regner med at hesten kan veien! Nils gliste bredt og nikket, så løftet han koppen til en skål.

Det gikk enda en halvtimes tid før begge jentene dukket opp i døra, med blussende røde kinn, begge kledd i ankelside kåper med pelsforede hetter, som rammet inn de smilende, men forlegne jenteansiktene. - Du verden, så fine dere er! kom det spontant fra Nils, som var blitt litt rød i kinnene av den sterke drammen. Vermund smilte for seg selv, han kunne ikke huske at Nils, som ofte kunne være både sur og gretten, hadde sagt et rosende ord til noen – noen gang!

- Johanne sa at vi måtte gå og spørre deg om – disse her, forklarte Jenny. - Hun har nettopp fått dem inn i butikken, og de er de dyreste hun har, sier hun. - Du skulle få ekstra god pris, skyndte hun seg å tilføye. - Men jeg synes de er altfor dyre! innvendte Marte og så rett på ham – Og Johanne har lagt fram altfor mange klær også!

Vermund bredte ut armene, og begge jentene kom inn i omfavnelsen hans. - Er dere ferdige med å handle? spurte han. Marte nikket. - Ja, men det er ALTFOR mye! protesterte hun. Han ga dem en varm klem. - Nå går dere tilbake til Johanne og ber henne legge alle pakkene i vogna til Nils, forlangte han. - Deretter sier dere til henne at hun skal ta en pause – hun har jo et par andre i butikken også – og så kommer hun hit og spiser sammen med oss. Da får hun oppgjør for handelen samtidig.

Han nikket til Nils, som reiste seg for å hjelpe til. Men Marte nølte litt. - Disse – fine kåpene også? spurte hun nølende. Vermund nikket bestemt. - Alt sammen! Ingenting er FOR godt for mine jenter!

Deretter opplevde han et lite sjokk. Blyge, beskjedne Marte slo armene om halsen hans og ga ham et langt og inderlig kyss på munnen! Forskrekket så han seg rundt mens hun fremdeles hang om halsen hans, men det var nesten ingen til stede i kaféen, og Nils og Jenny var på vei ut døra. Flau og forlegen, men dypt rørt også, frigjorde han seg fra de tynne armene og klappet henne på kinnet. - Så så, jenta mi, mumlet han. - Skynd deg nå – jeg tenker alle er veldig sultne. Ikke glem å få med dere Johanne også!

DET BLE ET RIKTIG TRIVELIG måltid på den hyggelige, lille kaféen. Hverken Nils eller jentene hadde noengang spist på restaurant før. Mens de ventet på maten, gjorde de store øyne over alle dalersedlene som Vermund telte opp i hånda til Johanne. - Ja, de gjelder vel fremdeles, brummet Vermund og så spørrende på den trivelige butikkdama. Johanne nikket smilende. - Jada, det er jo ikke så lenge siden vi begynte med dette kroner-og-øre-greiene, så. Det er flere enn deg som kommer med dalere, Vermund, så jeg er i banken minst to ganger i uka og veksler, jeg.

Nils var mektig imponert, merket Vermund, og Jenny utbrøt spontant: - Du er visst veldig rik du – tante Johanne! Hun smilte til de to lykkelige jentungene. - Nåja, det er ikke mine penger, alt dette, må dere tro – det meste går ut igjen, for jeg må jo betale for varene, og lønn til dem som jobber for meg, for lys og brensel og transport og så videre. Så jeg sitter ikke igjen med så mye til meg selv, skjønner dere!

Vermund visste at Johanne var blitt enke for mange år siden – og at Nils var innbitt ungkar. Han hadde også lagt merke til at kjørekaren hans kastet beundrende øyekast på den frodige, blide og fremdeles ganske unge enken. - Du kunne kanskje trenge mannfolkhjelp i butikken, du, Johanne, smilte han og blunket, - og Nils her er jo fri og frank, flink til både kjøring og mye annet. Han kan brukes både til reparasjoner og tunge løft, ikke sant, Nils?

Nils rødmet og stammet og visste ikke hva han skulle si, men Johanne rettet et ettertenksomt blikk mot kjørekaren. - Tja, det kunne være noe å tenke på det, men Nils kunne vel ikke tenke seg å bo i byen, kunne du vel, Nils? Det er god plass i det huset jeg har bak butikken, så det skulle ikke mangle på tak over hodet, heller.

Nils mumlet forlegent mens han tok en slurk av ølglasset, men fikk da til slutt harket fram at – hrmmmm, det kunne være noe å tenke på, kanskje – og – æææææhhhh, hrrrrmmm, - - neste gang jeg er innover så – mmmmm – så kunne vi kanskje – øøøøøhhhhh - - snakke om det - - -

Johanne nikket smilende og erklærte: - Fint, Nils, da er det en avtale! - og jentene så på hverandre og kniste henrykt. Selv om de var unge, så ante de at her var det noe som – kanskje - var i ferd med å skje.

JENTENE KOSTE SEG i de nye, varme kåpene sine på hjemturen. Tidligere hadde de vært både sjenerte og litt engstelige, men nå satt de og hvisket, kniste og lo under hele hjemturen, mens Nils på sin side fikk tvunget ut av seg flere setninger enn Vermund hadde hørt i alle de årene han hadde kjent ham. Og etter en halv time med betraktninger om været og forsikring om at hesten var godt skodd – med lange pauser innimellom – kom den fåmælte kjørekaren fram med det som nok hadde romstert i tankene hans helt siden middagen.

- Ehhhmmmmm – grepa kvinnfolk, hu Johanne - - - ?? - hmmmmmm - - ? Vermund nikket bestemt. - Javisst, hun er både driftig og ikke minst ærlig – en du kan stole på, forsikret han. Så ble det en lang pause igjen. - Øøøøøhhhhh – hu er enke, hmmmm - - - ? Jada, svarte Vermund, - hun giftet seg da hun var ganske ung, så reiste mannen til sjøs mens Johanne var gravid, og så kom han aldri hjem igjen. Johanne fikk ei datter som nå er blitt - - fjorten, femten år, tenker jeg.

Han snudde seg mot Nils og blunket lurt. - Såvidt jeg har hørt, så har det ikke manglet på mannfolk som har prøvd seg, men Johanne har vært opptatt med å bygge opp forretningen sin og ta seg av jentungen på beste måte. Det er som du sier, Nils – et grepa kvinnfolk – og ikke noen flyfille.

Mere ble ikke sagt mellom de to mannfolkene, men Vermund kunne se at den gamle – vel ikke SÅ gamle – ungkaren hadde fått noe å tenke på. Nils var bare et par år eldre enn han selv, men hadde aldri vært gift. - Bygda kom kanskje til å trenge en ny kjørekar snart, tenkte han og smilte for seg selv, mens han hørte på den ivrige tiskingen og knisingen i baksetet.

VEL HJEMME betalte han Nils så godt at den ellers så gretne og tause mannen faktisk smilte. Noe hjalp det nok også at begge jentene ga ham en klem til avskjed – og kanskje – eller helt sikkert! - tenkte han også på den trivelige enken som han nettopp var blitt kjent med.

Inne i peisestua la Vermund godt innpå med bjørkeved, for jentene insisterte på å vise ham hvert eneste plagg de hadde kjøpt. Som han begynte å bli vant til nå – begge var fullstendig usjenert, så det første de gjorde, var å kle av seg til det nye undertøyet Johanne hadde gitt dem. Bare ikledd små, hvite underbukser og livstykke viste de seg fram, smilende og knisende, snudde seg rundt og smilte til ham over skulderen. Nok en gang følte han en urolig kribling i kroppen da blikket hans falt på de struttende, små knoppene som avtegnet seg så tydelig gjennom stoffet. Så, i løpet av få sekunder var de splitter nakne igjen – og han så de lyserøde brystvortene og de loddrette, lubne små spaltene i all sin uskyldige prakt. Han minnet seg selv på det, at ingen av disse småjentene tenkte på at en voksen mann satt og så dem helt nakne, så alle yndighetene deres. - Rene som nyfallen snø, tenkte han, - de har ingen anelse om hva en mann tenker når han ser dem slik!

Deretter tok de på seg et nytt sett undertøy, som for Vermunds øyne så akkurat likt ut. Og de insisterte på å skifte enda en gang, og fremdeles kunne han ikke se forskjell.

Heldigvis beholdt de undertøyet på da de skulle prøve alle kjolene, alle skjørt og bluser som Johanne mente de trengte. Og heldigvis klarte Vermund å tenke på andre ting, slik at den gryende opphisselsen hans ikke skulle vises. Dessuten – tenkte han – OM det skulle ha dukket opp en bule i buksene hans, ville de små uskyldighetene sikkert ikke visst hva det var engang!

Så han roste dem og smilte anerkjennende for hvert plagg de tok på og tok av, og småjentene solte seg i beundringen hans. Til slutt var det bare ett plagg igjen, og før de tok på seg det, kledde de seg helt nakne igjen. - Johanne mente vi trengte disse, fortalte Jenny og holdt plagget opp foran den spirende kroppen sin. - Vi skal ta på oss disse etter at vi har vasket oss om kvelden. - Har dere aldri brukt nattkjoler før, da? undret Vermund. Begge ristet på hodet. - Jaja, det er jo enda litt for tidlig å legge seg, smilte Vermund, - og nå skal vi lage til litt kveldsmat. Det er best dere tar på dere en av hverdagskjolene igjen.

Martes øyne ble blanke, så han. - Vi synes alle kjolene er – søndagskjoler, vi! - hun svelget, og det dukket opp et par blanke tårer. - Aldri, aldri trodde vi at vi skulle få så fine klær – og så mange! Plutselig slapp hun nattkjolen rett ned, styrtet fram og kastet seg om halsen hans. Søsteren gjorde det samme, og med ett hadde han favnen full av ung, varm og glatt nakenhet.

Begge to la armene om halsen hans, klemte seg inntil ham og kysset ham over hele ansiktet, mens han kjente gledestårene til Marte fukte kinnet hans. Han strøk dem varmt over de silkeglatte ryggene og merket seg nok en gang hvor tynn Marte var, fingrene hans kunne følge ribbena hennes. Kanskje det var det som gjorde at han ikke fikk reisning, for på hans høyre side hadde Jenny plassert sin runde rumpe på låret hans, der hun satt i en slags ridestilling, og han var pinlig klar over at den lille sprekken hennes gned seg mot buksestoffet.

Han ble fylt av ømhet for de to nye pleiedøtrene sine, men også av noe annet, som foruroliget ham. Det var nødvendig, allerede nå, å trekke opp noen grenser! Han kysset dem begge lett på pannen, klappet dem på ryggen og satte dem varsomt ned på golvteppet. Så kremtet han forlegent og gjorde seg litt streng igjen. Plutselig var det blitt vanskelig, det som hadde falt ham så naturlig de siste seks årene. - Jenter! begynte han, - ta på dere undertøy og et skjørt – og en bluse. Det er noe jeg må snakke med dere om!

Begge hørte at noe av den gamle barskheten var tilbake i stemmen hans, og de skyndte seg å lystre ordre. - Sett dere ned, lød den neste ordren, og de to små skikkelsene krøp opp i en av de store lenestolene og satte seg tett sammen. - Fra nå av, fortsatte han, - vil jeg ikke se dere nakne mer! Det minste dere skal ha på dere, er – er underbukser og et liv! Dere er store jenter nå – ehmmmm – dere blir det snart, iallfall – og da er det ikke riktig å la voksne menn – eller gutter – ehh – eller folk – se dere helt nakne! Har dere forstått det?

Han tok seg i at han kanskje hørtes barskere ut enn strengt tatt nødvendig, så han prøvde å mildne ordrene med et lite smil. De var blitt alvorlige i ansiktene, så han, og det ble stille en stund mens søstrene så på hverandre. Så var det til slutt Jenny som tok mot til seg. - Er det fordi – det er syndig – å være naken? – frøken Moen sa at – kroppene våre er syndige.

- Presten sa også at – at det bor synd i kroppene våre – før han pisket oss, kom det svakt fra Marte. Nå skyet det faretruende over i ansiktet til den store mannen, så de, og krøp enda tettere sammen.

Vermund måtte ta seg kraftig sammen nå, han kjente at raseriet bygde seg opp i ham. - Nei! bjeffet han, og så med en gang at Marte fór sammen. Han dempet seg, og for å berolige dem ytterligere, strakte han ut en stor hånd og strøk dem begge vennlig over kinnet. - Dere skal ikke høre på sånt – sånt tullprat! - enten det kommer fra presten eller klokkeren! formante han. - Det er INGENTING syndig ved de nydelige kroppene deres – han burde ikke ha brukt det ordet! tenkte han og skammet seg litt over å ha røpet seg – men, fortsatte han, - det er bare ikke riktig at – at jenter som – som snart kommer til å bli voksne, at de viser seg nakne – for – for mannfolk!

Han tok en liten pause og tenkte seg om. - Heretter, avgjorde han, - skal dere ikke vise dere nakne for andre enn – enn – den mannen dere blir glad i og har lyst til å gifte dere med! Bare han skal få lov til å se dere – uten klær – ingen andre har rett til det!

Vermund følte seg ytterst pinlig berørt og reiste seg brått. - Nå kan dere rydde bort de nye klærne deres, jenter, og etterpå kan dere komme ned og hjelpe meg med å lage kveldsmat – og spise den! smilte han.

Kapittel 2

ET PAR UKER SENERE bestemte han seg for å ta det oppgjøret som han følte måtte komme. Da hadde han gått lenge og irritert seg over denne prestemannen, som både hadde pisket jentene hans og påstått at kroppene deres var syndige. Så etter frokost reiste han seg og forkynte: - Jeg skal bare ta en tur bort i prestegården og snakke litt med presten. - Å, kan ikke vi bli med? kom det spontant fra Jenny. - Nei, hvorfor det? brummet han bryskt. - Jeg skal bare snakke litt - alvor – med den – den karen, han unngikk å komme med hva han egentlig mente om ham. - Ja, men vi vil så gjerne snakke med Rannveig, kom det fra Marte. - Henne likte vi så godt, og nå lurer vi på hvordan hun har det.

- Hmmmm, javel, da, brummet han. Jentene kunne jo alltids snakke med Rannveig på kjøkkenet, mens han selv gikk på kontoret hans og ga ham en omgang, tenkte han. Og inntil for – bare en ukes tid siden ville han nok ha gjort nettopp det, fiket ham opp noe skikkelig. I dag ville han kanskje nøye seg med å riste ham litt – og fortelle ham hvor David kjøpte ølet! Det sto antagelig ikke i bibelen, tenkte han med et innvendig flir.

Det var et stykke å gå til prestegården, og Vermund ble faktisk i bedre humør bare ved å høre på jentene, som frydet seg umåtelig over å være ute og gå i splitter nye klær og ikke minst de fine, nye kåpene, som de hadde tatt på seg for å vise Rannveig.

Det var også Rannveig som smilende tok imot dem da de kom fram. Hun var ei høyreist, lyshåret jente, med struttende bryster, et sjarmerende smil og en forbausende voksen kropp. Hun gledet seg helt synlig over at jentene var så sprudlende fornøyde, at de var så pent kledd og stolte av de dyre kåpene sine. Men hun skjønte øyeblikkelig på Vermunds bistre åsyn hva han hadde på hjertet da han spurte etter presten.

- Vær grei mot ham, Vermund, ba hun. - Han er en helt annen mann nå enn han var for bare tre-fire måneder siden. Og kom gjerne og snakk med meg etterpå, hvis du vil.

Vermund ble rent imponert over hvor rolig, voksent og modent hun snakket. Fjorten-femten år, hadde jentene sagt, «og hun holdt bedre orden på de slemme guttene enn det frøken Moen klarte» - hadde Marte sagt. Kanskje hun klarte å «holde orden» på presten også, tenkte han.

Han banket hardt på kontordøra to ganger og gikk inn uten å vente på svar. Presten satt og skrev, men så opp da Vermund kom inn. Han rykket til da han så den andres morske ansikt, men viste ikke tegn til frykt eller redsel. Han reiste seg og strakte fram hånda, men Vermund gjorde med hensikt en lang pause før han tok den, klemte den fort og hardt og slapp den igjen som om han hadde tatt i noe slimete og ekkelt.

Presten så opp, fremdeles uten å si noe, og møtte det sinte blikket til den store mannen. Vermund hadde selvsagt sett ham mange ganger, men alltid i svart prestekjole, alltid i kirken, alltid som en myndighetsperson. Nå så han foran seg en middels høy kar, noen få år eldre enn ham selv, med grånende hår som begynte å bli tynt og med antydning til kulemage. Ansiktet var vennlig, men det lå noe sørgmodig over det, som Vermund ikke helt greide å tolke. Tanken på å gi mannen en omgang juling, var plutselig som blåst vekk, men fremdeles var han i humør til å si ham i klare ordelag hva han mente om ham.

- Sitt ned, Vermund, ba presten med lav, mild stemme. - Jeg vet hvorfor du er kommet. Vermund satte seg på det han regnet med var besøkstolen, selv satte presten seg ned bak skrivebordet igjen.

- Jeg er en synder, Vermund Jansen, begynte presten. - Egentlig er vi vel alle syndere for Vårherre, men jeg er en større synder enn de fleste. For mitt kall er å lede andre på rett vei, men jeg er ikke lenger verdig. I lang, lang tid, helt fra min kone døde, har jeg vært uverdig. Hver dag ber jeg på mine knær om rettledning og tilgivelse, men det er som om Gud straffer meg med taushet.

- Ja, jeg vet hvorfor du er kommet, gjentok han. - Av ditt hjertes iboende godhet har du tatt til deg ikke mindre enn to småjenter som trenger trøst og omsorg. Og gjennom dem har du selvsagt hørt at jeg, som skulle være deres trøster og veileder, isteden har påført dem smerte og straffet dem for innbilte synder – synder de ikke hadde begått. Jeg vet ikke om det finnes tilgivelse for slikt, Vermund?

Han pustet ut og strøk seg over øynene. Det var som om hele mannen skrumpet sammen i stolen han satt i. - For – snart et halvt års tid siden tok jeg også til meg en ung pike fra det barnehjemmet som nå er nedlagt, fortsatte presten med lav stemme. - En ung pike som viste seg å være en frelsende engel. Hun fikk meg til å innse at det var mine egne, syndige lyster som var grunnen til at jeg straffet disse stakkars små så nådeløst. At det også var disse lystene som fikk meg til å ta henne i huset. Hun har holdt opp et speil for meg, Vermund, og det bildet jeg ser i speilet, har fått meg til å skamme meg dypt og føle at jeg ikke lenger er verdig til å være prest.

Det banket på døra, og en smilende Rannveig kom inn med et brett, der det sto to kopper, en kaffekanne og et fat med småkaker. - Her har dere litt å kose dere med, sa hun. - Jeg sitter nede og har en hyggelig prat med jentene dine, Vermund. De har bare godt å si om deg.

Presten hadde et forpint uttrykk i ansiktet, men lysnet litt da Rannveig bøyde seg over ham, ga ham en god klem og et kyss på kinnet. - Du er en god mann, du også, Andreas, sa hun med varm, lav stemme før hun gikk ut og lukket døra forsiktig etter seg.

Vermund så forbløffet etter henne. Andreas?

NEDE I KJØKKENET satt Marte og Jenny og nøt de gode kakene som Rannveig hadde bakt. - Hun er sannelig flink, altså, kommenterte Jenny. Søsteren nikket. - Jeg kan fremdeles nesten ikke tro det hun fortalte, altså! - hun hvisket nesten, enda begge visste at ingen kunne høre dem. Jenny kniste. - I senga med – presten! - begge slo hendene for munnen og brast ut i knisende latter.

Marte tok en kake til. - Jeg skal be Rannveig om oppskriften, erklærte hun. - Den skal du gjene få, Marte, lød Rannveigs leende stemme bak dem. - Mamma sa bestandig at veien til mannens hjerte går gjennom magen!

- Ikke etter det du nettopp fortalte oss! kniste Jenny ertelystent. - Den veien tror jeg heller går gjennom – mmmmmmfffffff – Marte la lynsnart hånden over munnen hennes og kniste forskrekket.

Rannveig lo høyt. - Du har nok rett, du også, Jenny, innrømmet hun. - Presten ble så mye, mye snillere – og mye, mye roligere – etter at jeg begynte å – holde ham varm om nettene!

Nå lo de tre jentene i kor. - Da må du gi oss oppskriften på det også, Rannveig! kniste Jenny. Den eldre jenta satte seg ned ved bordet, hun også, de tre stakk hodene sammen og begynte på en lavmælt, knisende samtale, avbrutt av små latterhikst fra Jenny og forskrekkede utbrudd fra Marte.

DET TOK SIN TID før Vermund kom ned på kjøkkenet for å hente jentene. De to kvakk til da de så at presten dukket opp like bak ham. Men så ble de svært overrasket da han satte seg på huk ved siden av dem og tok først Martes, deretter også Jennys hånd varsomt i sine. - Kjære småpiker, begynte presten, med en uvant varm og litt rusten stemme. - Kan dere være så snille å tilgi meg for at jeg har oppført meg så – så slemt og ondt mot dere? Jeg har syndet både mot dere og mot Gud. Ham har jeg allerede bedt om tilgivelse – flere ganger – nå ber jeg om deres også.

De to satt som lamslått på stolene sine og visste ikke hva de skulle si. - Jeg synes dere skulle si – Ja, vi tilgir deg, foreslo Vermund vennlig. Jenny var den første som sa det, deretter gjentok Marte de amme ordene, og opplevde at presten satt der med tårer i øynene. Han klemte hendene deres – nesten litt for hardt, nikket og reiste seg opp, mens han nesten hvisket fram: - Tusen takk skal dere ha, dere er – riktig noen små engler, er dere! Dere har vært heldige og kommet til en svært god mann også, som vil ta seg godt av dere. Og jeg kommer til å ta dere med i bønnene mine.

Jentene var i svært så godt humør, syntes Vermund, da de gikk hjemover. De tisket og hvisket sammen, og sprutet av og til ut i hikstende latter. Selv var han ganske taus størsteparten av veien. Men like før de svingte inn porten, stanset han og så ettertenksomt opp på den grå høsthimmelen. - Jeg har lært en del nytt i dag, mumlet han, nærmest for seg selv. - Vi også! kom det i kor fra de to jentene. Vermund så på dem og smilte. - Jeg mener – jeg har lært noe nytt – om presten. - Vi også! gjentok de, og dermed sprutet de ut i latter igjen. Han lo. - Skøyerjentene mine, klukklo han og rusket Jenny litt i håret. - Nå kan dere hjelpe meg å lage middag.

DE NESTE UKENE gikk livet sin vante, rolige gang. Det eneste som skjedde av noen betydning, var at Marte fylte fjorten år. Vermund spurte om hun ville invitere noen av klassevenninnene, men hun ristet bestemt på hodet. - Bare Rannveig, insisterte hun. Og Rannveig tilbød seg å lage bursdagskaken, i tillegg til at hun kom med et par pene selbuvotter, som hun selv hadde strikket, for nå hadde vinteren gjort sitt inntog.

Til Vermunds overraskelse kom ikke Rannveig alene – men sammen med presten! Han hadde forresten vært innom og hilst på Vermund etter det første besøket også. Da hadde de hatt en lang prat, og presten insisterte på å bli kalt Andreas. - Det er sånn en god trøst å snakke med deg, Vermund, hadde han sagt da han gikk.

Marte fikk et pent, lite rosemalt skrin som bursdagsgave av ham. - Der kan du ha småtingene dine, smilte presten, - og nå som du er blitt så stor og pen, kommer det kanskje friere på besøk etter hvert, som vil gi deg smykker som du kan ha oppi der! Tilfeldigvis hadde Vermund funnet fram et lite sølvsmykke som moren hans hadde båret for lenge, lenge siden, og alle fikk seg en god latter da det var det første som havnet i skrinet. Men Vermund fikk en riktig varm og god klem fra den blyge jenta, og et kyss som var farlig nær munnen, syntes han – presten var jo til stede!

Stemningen rundt bordet var god, de to mannfolkene overrasket hverandre og jentene med at de både hadde gode sangstemmer og kunne flere sanger som de sang duett på, og alle tre jentene klappet begeistret. - Dette må vi gjøre om igjen, Vermund, utbrøt presten da det nærmet seg tid for å gå hjem, og Vermund nikket og smilte. Andreas var faktisk en riktig trivelig kar, nå som han var så rolig og avslappet, og Vermund hadde forlengst sluttet å være bekymret for hvordan Rannveig hadde det sammen med ham. Det slo ham at de nesten oppførte seg som kjærester, selv om de prøvde å skjule det.

ETTER HVERT SOM UKENE og månedene gikk, kom jentene hjem fra skolen, gjorde flittig og pliktskyldigst leksene sine, og de tok etter hvert over mer og mer av husarbeidet, også matlagingen. Vermund syntes de var riktig flinke, og han sparte ikke på rosen heller. Han syntes å merke at Jenny kom stadig oftere og satte seg på fanget hans om kvelden, og han ble mer og mer oppmerksom på hennes kvinnelige utvikling. Hun fylte tolv år like over nyttår, og de fem hadde et like hyggelig selskap som da søsteren fylte fjorten. I mellomtida hadde de også feiret jul sammen, i prestegården denne gangen, der presten hadde invitert en del av bygdas fattigste, slik at stua var stuende full. Alle fikk gaver og alle fikk mat med seg hjem, og Vermund så at både Andreas og Rannveig trivdes godt blant alle de takknemlige menneskene. Og Rannveig ble behandlet med respekt, hun også, rent som hun skulle vært fruen i huset.

En sjelden gang kom Marte og tok plass på fanget hans, og hos henne var utviklingen enda mere merkbar, sikkert fordi hun hadde vært så tynn og spinkel da de kom til ham første gang. Nå føltes det nesten som det var en ung kvinne som satt der, med en rund, fast rumpe og slanke varme lår. Som regel la hun kinnet inn mot skulderen hans også, og de bare nøt intimiteten og samværet. Stadig oftere tok han seg i å kysse henne på pannen, og stadig oftere strakte hun hals, slik at leppene deres møttes. Da kom gjerne Jenny bort og ville ha kyss og kos, hun også, og etter hvert ble det en vane at de satt der, tett sammen, alle tre, og hadde det deilig. Det var ikke til å unngå at tankene hans stadig streifet innom de unge, faste kroppene som smøg seg inn til ham – og han visste at de var nakne under de lange nattkjolene. Hver kveld fikk han en god klem og et ekstra langt og varmt kyss før de gikk og la seg.

Og en kveld, litt før leggetid, smøg Jenny seg opp på fanget hans, satte de blå øynene i ham og smilte forførende. - Pappa Vermund, begynte hun, - vi vil gjerne – veldig, veldig gjerne – at du bader oss – sånn som første gang – vær så snill?

Vermund begynte å riste på hodet, men så kom Marte også og la kinnet inntil hans. - Vær så snill, Pappa Vermund, hvisket hun – nesten kjælent? - syntes han, og automatisk la han armen rundt det slanke, men ikke lenger magre, livet hennes. - Så kan du se hvor flinke vi har vært til å spise også, kniste Jenny og vrikket litt på den stramme, lille rumpa si. - Og så, – nå hvisket hun knisende i øret hans, - så skal vi – kanskje – fortelle deg en hemmelighet!

- Hva er det for en hemmelighet, da? smilte Vermund og strøk henne over det lyse, viltre håret. Han visste jo at barn – kanskje særlig jenter – elsket hemmeligheter, og ikke minst å fortelle dem. Men denne gangen ristet Jenny bestemt på hodet. - Det sier vi ikke før etter at du har badet oss!

Han nølte fremdeles, men begge så bedende på ham, og han klarte ikke å stå imot lenge. - Jeg har jo nylig fylt tolv år også, så da kan det være en liten ekstragave til meg, kniste Jenny og klemte ham varmt. For Vermunds del var den opplysningen mer et argument for at han kunne nekte, men han ga motstrebende etter og smilte overbærende da jentene jublet og stormet i vei til baderommet.

Med vilje somlet han så lenge som han fant rimelig, og da han kom fram, var det et både yndig og pirrende syn som møtte ham. Begge var splitter nakne og begge sto bøyd over det store badekaret – Jenny for å sette i proppen og Marte skrudde på både det varme og det kalde vannet, så dampen bølget som en sky rundt dem begge.

Han svelget og kjente at det begynte å krible faretruende i kroppen. Likeledes syntes han at de brukte unødvendig lang tid på å utføre de enkle oppgavene, det var som om de med vilje lot ham studere de hvite, glatte jentekroppene bakfra. Marte var den som tydeligst hadde lagt på seg – hoftene var fremdeles slanke, men mykt og kvinnelig avrundet, og den vesle baken hennes kunne ikke lenger kalles mager. Mellom de lett atskilte lårene presset den lubne spalten seg fram, og det ante ham at de få mørke hårene han husket fra den første dagen, nok hadde fått selskap av atskillig flere.

Den voksne mannen skammet seg der han sto, men kunne ikke unngå å få en kraftig reisning. - Fjorten år! tenkte han, - og snart mannbar! Det verste var kanskje - hvor like de to søstrene var bakfra. Var det uanstendig å tenke ordet «fitte» om det en tolvåring hadde mellom bena? lurte han på, men Jennys vesle – mus – var like lubben og fristende som søsterens. Han stakk hånden i lomma for å skjule den voksende ståpikken lengst mulig, men – hvis han skulle bade dem, så nyttet jo ikke det heller!

Begge kikket seg skjelmsk over skulderen og smilte til ham før de snudde seg. Vannet bruste fremdeles ned i det store karet – og blodet bruste i Vermund, som nå fikk se de to yndighetene forfra. Det ville fremdeles ta en stund før badekaret var noenlunde fullt, så han kunne ikke beordre dem til å sette seg oppi det ennå. Han fuktet leppene og svelget igjen. Han husket den magre, forskremte jentungen fra den første kvelden – tretten år, men så ut som elleve, med bare noen sparsomme hårstrå på det framtredende venusberget. Nå festet blikket seg på en frodigere dusk, som fremdeles bare dekket øverste del av den kløvde forhøyningen, men lot selve spalten være hårløs – og slikkevennlig! slo det ned i ham, og han skammet seg enda mer.

Den største forandringen var skjedd med brystene hennes. Fremdeles var de små, men vakkert avrundet, og det så ut som om knoppene svulmet atskillig mer enn han husket dem. To år yngre Jenny hadde også fått skikkelige bryster, men de var enda mindre og spisse. Og venusberget hennes var fremdeles helt glatt og hårløst.

Det gikk noen lange, åndeløse sekunder, der ingen av dem sa noe, men jentene smilte strålende mot ham, før de snudde seg og klatret opp i det store badekaret. - Takk for at du vil bade oss, Pappa Vermund! kniste Jenny. - Og takk for all den gode maten du har gitt oss, kom det litt stillferdigere fra søsteren. - Nå er vi ikke så tynne og magre lenger, heller.

Vermund svelget og følte seg keitet, forlegen, utilpass – og skamfull, fordi han kviet seg for å ta hånda ut av bukselomma og avsløre sin opphissede tilstand for de to småjentene. Ja, det var SLIK han måtte tenke! - dette var to småjenter som han hadde ansvaret for, to barn som – som sikkert hadde opplevd mye vondt og som trengte hans omsorg – ikke hans – hmmmmm – lyster! Han kremtet.

- Ehhh, nei, dere har blitt riktig – riktig søte, har dere. Ehhhmmmm - dere vet vel at - - at det er egentlig ikke riktig at – at en voksen mann – bader så store jenter som dere!

Jentene så på hverandre og kniste hemmelighetsfullt. - Vi kan fortelle deg litt av hemmeligheten vår nå, vi. Men da MÅ du bade oss etterpå, altså?

Vermund sukket resignert og grep en vaskeklut. - Hva er det, da?

Igjen var det Jenny som tok ordet. - Men det er bare DU som får vite det, altså! - ingen andre? Vermund smilte, dette var som å være barn igjen. - Kors på halsen!

Begge jentene lo høyt. - Passer veldig bra, hikstet Jenny mens hun holdt seg for magen. - Altså – presten – Andreas – han bader Rannveig – og hun er ENDA større enn oss!

Marte var helt rød i ansiktet av forlegenhet, men hun nikket, som for å bekrefte at det var sant.

Vermund kremtet. - Hmmm, sier dere det, ja. Vel, vel – hmmmm, sett dere ned i karet nå, så jeg kan få vasket håret deres. Han var egentlig verken sjokkert eller overrasket, for – Andreas – det var uvant å tenke på ham ved fornavn – hadde vært ganske åpenhjertig overfor Vermund de få gangene de hadde møttes, og etter at han forsto at Vermund var både forståelsesfull og til å stole på.

Mens han såpet inn det lange, glinsende håret til Marte, kniste Jenny enda en gang. - Vi har enda en hemmelighet å fortelle deg, vi, når du er ferdig med å bade oss! Vermund smilte til henne og blunket. - Kanskje jeg har en liten hemmelighet å fortelle dere også. Begge jentene lo forventningfullt og lente seg bakover i badevannet for å skylle håret rent for såpe.

Så reiste de seg opp, der de sto, var de litt høyere enn ham nå, og de tittet smilende ned på ham. De to skøyerjentene visste godt at han var forlegen, og de visste hvorfor også. Han gjorde tegn til at de skulle snu seg, slik at han kunne vaske skuldrene, ryggen og – de yndige hvite halvkulene nedenfor. Selv om det var nesten to år mellom dem, var det vanskelig å avgjøre hvilke om var mest fristende og eggende – de to søstrene var faktisk ganske like akkurat der. Han unnet seg å klemme litt forsiktig og kjærtegnende på de små, faste rumpene og ble belønnet med et tostemt lite knis.

Han skylte dem omhyggelig, deretter snudde de seg, helt på likt, og med et lite – var det forventningsfullt? - smil i munnvikene, syntes han. Da han forsiktig, og med kluten som beskyttende lag mellom hånd og naken, våt jentehud, begynte å vaske de struttende, små brystene til Marte, merket han at hun skjøv brystpartiet fram mot ham, heller enn å trekke seg litt unna, som han hadde forventet. Selv gjennom kluten kjente han at knoppene var harde, og da han tittet opp i ansiktet hennes, så han at leppene sto litt halvåpne, de smilte til ham, liksom drømmende, og selv om ansiktet virket yngre enn hennes fjorten år, så visste han med sikkerhet at hans unge pleiedatter var – rett og slett kåt!

Han sjokkerte seg selv ved å la begge hendene gli kjærtegnende nedover den slanke kroppen, og selv om han fremdeles tviholdt på vaskekluten, så visste han at han kjælte med henne mer enn han vasket henne. Og da han nådde nedenfor midjen, flyttet hun bena ørlite grann fra hverandre, for å gi den store hånda hans plass mellom dem.

Marte skjøt fram hoftepartiet også, kniste litt og fuktet leppene da hun kjente hendene hans – der! - nettopp – åååhhh jaaa, der! Hun ga fra seg et lite gisp, presset den vesle, uåpnede sprekken sin mot den store, varme hånda og tigget ham med øynene om å fortsette. Hvis hun tittet ned, tenkte han, så ville hun oppdage den store bulen i buksene hans – ja, kanskje det var nettopp det hun gjorde, men – visste hun hva det betydde?

Det var som om noe ga etter inni ham da blikkene deres møttes, han kjente at blodet steg opp i hodet, han kjente på de brennende kinnene at han rødmet som en jentunge, og det føltes som om han hadde svelget et glass med bart brennevin i en eneste sup! Noen få centimeter foran øynene sine så han en mørk, småkrøllete dusk og under den – et par hovne fittelepper, fremdeles glinsende våte av badevannet, men det ante ham at de ville fortsette å glinse også etter at vannet var tørket bort. Lille Marte ønsket å bli – tatt! - helt uten å være klar over det selv, det var han sikker på! De to søte småjentene hans var så uskyldsrene, så uvitende om den virkningen de nakne kroppene deres hadde på en mann at - -

Da var det at uskyldige Marte sjokkerte HAM! - over hodet sitt hørte han den nesten hviskende, myke stemmen: - Kyss meg – der – værsåsnill! Det rykket til i ham, og han følte at han stønnet lavt. Hvordan kunne hun vite om - - ? - hans kone hadde elsket å bli slikket der, kjønnet hennes hadde duftet så herlig hissende, og lårene hennes hadde vært modne og kvinnelig runde – han skjønte ikke hvorfor Martes jenteslanke lår skulle pirre lystene hans så sterkt – hun var jo bare barnet! - skjønt – ikke helt – fjorten år! - han visste om jenter som hadde født barn i den alderen.

Vermund visste at han kunne gjøre en seksuell handling ut av det – han kunne kile Marte mellom de villige skamleppene, han kunne få henne til å knise og gispe og skyve kjønnet sitt enda tettere mot munnen hans, han kunne slikke og suge henne til en deilig, stønnende orgasme, men - han tvang seg til å gjøre en spøk ut av det isteden– han plantet et vått kyss på det vesle kjønnet hennes og rakk såvidt å kjenne de myke hårene kile seg i nesen, så ga han henne en leken, liten klaps på den våte enden. - Sånn! - nå må jeg vaske lillesøsteren din litt også, smilte han.

Jenny, som hadde fylt tolv for bare noen uker siden, hadde også fått litt større bryster i løpet av de få månedene hun hadde vært hos ham, og smilet hennes var like skjelmsk og ertende da han lot den såpefylt kluten gli varsomt over de små, rosa knoppene, - Ååååhhh, det kiiiiiler – så deilig! kniste hun. Da han tok bort kluten, så han at de var minst like svulmende stive som søsterens. Selvsagt husket han fra guttedagene at jentunger i den alderen kunne bli like opphisset og kåte som guttene.

Det var som om hemningene hans nærmest ble vasket av ham sammen med såpevannet som rant ned i badekaret. Og da Jenny i tillegg tok den ene hånda hans og skjøv den nedover magen sin, gjorde han som hun ønsket og strøk forsiktig over de glatte, hårløse skamleppene, hørte henne trekke pusten skarpt inn og merket seg at hoftene hennes rykket framover mot den kjælende, ertende fingeren. Men han nøyde seg med tre-fire glidende bevegelser, og han passet seg vel for å smyge fingertuppen inn i spalten hennes, selv om han hørte at hun ga fra seg et lite, utilfreds klynk da han tok hånden bort. - Du må kysse MEG også der! forlangte hun, og han ga henne et like kortvarig kyss som det han hadde gitt søsteren, til tross for at hun grep etter hodet hans og prøvde å holde ham fast litt lenger. Han vred seg fri med en liten, spøkefull latter og klapset henne lett på rumpa. - Sånn, ja – nå er dere fine og rene, begge to. Kom opp og tørk dere nå, så kan vi kose oss litt foran peisen før dere legger dere.

Men de nye pleiedøtrene hans overrasket ham nok en gang. Riktignok klatret de begge raskt ut av badekaret, men istedenfor å tørke seg, overfalt de ham nærmest og begynte å kle av ham. Marte knappet opp skjorten hans og Jenny hektet løs bukseselene så plagget begynte å gli nedover bena hans før han fikk summet seg. - Nei, vent nå litt - -- begynte han, men Jenny fniste og avbrøt ham. - Vi har ENDA en hemmelighet å fortelle deg, nemlig! lo hun. - Det er ikke bare det at Andreas bader Rannveig, men hun bader HAM også! - altså – de bader sammen - splitter nakne - og vasker hverandre!

Alt hadde gått så fort at han sto der halvnaken før han visste ordet av det – i de lange underbuksene sine, og plutselig ble han pinlig oppmerksom på at han jo hadde skaffet seg en skikkelig ståpikk mens han kjælte med de nydelige, unge jentekroppene. Han visste at de hadde besøkt venninnen i prestegården flere ganger etter det første besøket, og Rannveig hadde åpenbart fortalt dem ganske mye – og sikkert gitt dem noen gode råd også. Han fikk bekreftet sine mistanker da Marte strakte de spede armene sine opp, la dem rundt nakken hans og trakk ansiktet hans nærmere sitt eget. - Rannveig har lært oss en masse, skjønner du! mumlet hun smilende, så kysset hun ham – inderlig og lenge, samtidig som han følte at Jenny trakk underbuksene av ham, slik at han måtte løfte føttene, en etter en – deretter lukket den vesle hånda seg om den stive pikken – og så kysset hun den på tuppen!

Han rev seg løs fra Martes myke munn og gispet: - Du verden! - hun har visst lært dere litt av hvert! - idet Jenny åpnet munnen og tok ham inn i den fuktige varmen. Han stønnet – av de relativt få kvinnene han hadde hatt i sitt liv, var det bare én som hadde gjort det før henne. - Åååååhhh, Jenny! hikstet han, og dermed sank også Marte ned på kne og ville ikke være noe dårligere. Det var helt uvirkelig å se – Marte – som han hadde tenkt på som litt sky og sjenert, nå la kinnet sitt inntil søsterens, strakte ut en liten, leken og lyserød tungespiss – og dermed samarbeidet de to om å suge, slikke og kjærtegne pikken hans! «Rannveig har lært oss en masse, skjønner du!» - og presten Andreas var blitt en helt annen mann i løpet av det snaue året han hadde hatt jenta hos seg.

Med en kraftanstrengelse tvang han seg til å skyve bort de ivrige små jentehodene – ikke altfor hardt – mens han pustet tungt: - Dere bare MÅ slutte, jenter – ellers – ellers skjer det - - ehmmm – noe her - - han var for forlegen til å si det rett ut.

Men de knisende jentene var over ham igjen – nå var han naken, og dermed veltet de ham resolutt opp i det halvlunkne badevannet. - Jeg skrur på litt mere varmt vann, jeg! erklærte Marte, mens Jenny klatret opp i badekaret og satte seg skrevs over bena hans. - Gi meg såpa, er du snill, ba hun, og søsteren rakte henne det hvite såpestykket. Hun smilte inn i det forvirrede ansiktet hans, deretter begynte hun varsomt å såpe inn de kraftige skuldrene og det hårete brystet, så lente hun seg fram og kysset ham ømt mens de små hendene beveget seg enda lengre ned og under vannet.

En ting var at de nyfikne jentehendene kom farlig nær - til og med berørte og kilte – det svulmende lemmet hans, - men han var også pinlig oppmerksom på at den nakne jentungen hadde satt seg oppå lårene hans og sprikte med bena, slik at både den vesle rumpa og den lille spalten hennes gned seg mot undersiden av den pulserende staken etterhvert som hun såpet ham inn og beveget seg fram og tilbake. Det tok ikke lang tid før han oppdaget at de gnidende fram-og-tilbake-bevegelsene var gjort med vilje og hensikt – og et par ganger var den lille åpningen i «riktig» posisjon, slik at han var redd for at hun ville komme til å la den glippe innenfor – helt uforvarende, selvsagt, for – akkurat slikt kunne hun ikke vite noe om – eller kunne hun det? «Rannveig har lært oss en masse, skjønner du!» - de ordene lå stadig i bakhodet hans, pirret ham og fikk ham til å lure på nøyaktig HVA de tre jentene hadde tisket og hvisket og knist sammen om under besøkene i prestegården. Ihvertfall ante det ham at presten Andreas – kanskje akkurat i dette øyeblikk? - var kommet enda litt lenger i «badeprosessen» - og at den yppige Rannveig satt, våt og naken, og red ham – slik Jenny gjorde nå – bortsett fra at lille Jenny selvsagt ikke kunne ta en voksen stake inn i den trange, hårløse musa si – eller kunne hun det?

Han lukket øynene halvveis og bare nøt behandlingen, mens han beholdt grepet om de slanke hoftene – både for å la henne fortsette den rytmiske gnidningen og for å forhindre at det ikke skjedde noe alvorlig. Ansiktet hennes var like ved hans mens hun såpet inn nakken og skuldrene hans – hadde hun ikke nettopp gjort det, forresten? - to ganger, til og med!

Så kom det unge blussende ansiktet over hans igjen, og hun kysset ham nok en gang, lenge, dvelende og inderlig denne gangen. Samtidig merket han at vannstanden i badekaret begynte å synke – Marte måtte ha tatt ut proppen – og snart skjønte han hvorfor også. Snart stakk pikken hans over vannflaten, og Marte skjøv Jenny litt oppover kroppen hans, deretter bøyde hun seg over badekaret og lukket de varme, bløte leppene om det følsomme, svulmende pikkhodet. Vermund stønnet høyt, nå var rumpa til Jenny helt oppå brystet hans, og han kunne strekke nakken fram, slik at han nådde den våte, men hårløse sprekken med tunga. - Ååååhhh, han slikker meg, Marte! hvinte Jenny, - akkurat sånn som Rannveig sa - - - - åååhhhh, jaaaa – Papp -aaa Ver – mund!

Marte lot leppene gli langsomt nedover og oppover pikken hans, og de neste par minuttene måtte han anstrenge seg for ikke å sprøyte den sugende munnen hennes full av det som så lenge hadde demmet seg opp i ham. Det lyktes han med bare fordi unge Jenny presset den vesle fitta si ned mot den lekende tungen hans og hylte: - ÅÅÅÅhhhh, Marteeeee, jeg tror jeg – besviiiiiiiimer! - og så rykket det til i den slanke kroppen, hun hikstet og stønnet, deretter kjente han at hun ble slapp og han kunne løfte henne bort. Dermed skjøv han også vekk Martes ivrige hode, pikken glapp ut av munnen hennes og traff rumpa til Jenny med et lite klask, og begge jentene brast i hylende latter.

Badekaret var nå nesten tomt, og Vermund strevde seg opp og klatret ned på golvet. Jenny kastet seg om halsen hans og klemte ham hardt. - Ååååhhh, Pappa Vermund, du gjorde det såååååå deilig for meg! pustet hun. - Sånn må du gjøre for Marte også!

Han klemte begge de våte, nakne og knisende jentene varmt inn til seg og kysset dem etter tur. - Det skal jeg nok gjøre, for Marte var VELDIG flink til å gjøre det deilig for meg! smilte han, og Marte rødmet forlegent. - Vi har – ehmm - - lært en masse av Rannveig! fullførte Vermund og blunket ertende.

Jentene fniste og lo høyt mens Vermund tørket kroppene deres. - Det er helt riktig! kniste Jenny. - Du skulle bare sett - - Vent litt til vi har satt oss i peisestua, avbrøt Vermund. - Da kan vi kose oss og prate samtidig.

De smatt i nattkjolene, mens Vermund tok på seg sin gamle slåbrok, deretter slo han armene om dem og bar dem ned i peisestua, mens de satt på hver sin arm, kniste og kysset ham over hele hodet, pannen, ørene, kinnene, munnen og halsen. - Gi dere, jenter, jeg ser ikke hvor jeg går! stønnet Vermund, som merket at lemmet nektet å gå ned på grunn av de kilende kjærtegnene deres.

Vel nede plasserte han dem i hver sin stol og pustet ut. - Jeg merker at dere har blitt tyngre siden sist, ja! smilte han og peste overdrevent. Jenny la hodet på skakke og blunket til ham. - Mener du at vi bør slanke oss, altså? spurte hun, liksom-bekymret, hvoretter hun trakk opp nattkjolen og betraktet lårene sine – mens Vermund betraktet det hun hadde mellom lårene! - Nei, nei, slett ikke! skyndte han seg å si og prøvde liksom tilfeldig å dekke til den gjenstridige ståpikken.

Plutselig sank Marte ned på kne foran ham og frigjorde det bankende lemmet. Hun smilte søtt til ham mens hun gjorde regelrette, langsomme runkebevegelser opp og ned langs skaftet. - Vet du, Pappa Vermund, kurret hun med den myke, innsmigrende stemmen sin, - Rannveig lærte oss en ting til – at når – denne her – har vært stiv og hard veldig lenge – slik som din har vært nå – da trenger den noe hun kalte utløsning. Og så viste hun oss hvordan vi skulle gjøre det for en mann.

Hun smilte strålende til ham og holdt blikket hans fast mens hun klemte hardere og økte tempoet. - Hun fortalte at det var flere måter å gjøre det på – denne her – altså med hånda! - eller sånn - - - !

Nesten sjokkert så Vermund hvordan hun bøyde den slanke nakken og langsomt lot hun pikken gli inn mellom leppene for annen gang – denne gangen stanset hun ikke før han kjente baksiden av munnhulen hennes. Tungespissen hennes gjorde langsomme, kilende bevegelser, rundt og rundt det glatte, følsomme pikkhodet, og Vermund stønnet høyt igjen. Ytterst langsomt og ertende lot hun hodet gli fram og tilbake, hele tida med den vesle tunga kilende aktiv.

Øynene hans gled halvt igjen – det var så lenge siden – mange år siden – han hadde hatt sex eller til og med TENKT på noe seksuelt – og nå hadde han ei pur ung, nydelig jente liggende på kne foran seg, og hun så ut til å like det hun gjorde! Men plutselig kjente han TO kilende tungespisser! - og da han sperret øynene opp, så han at vesle, lyshårede Jenny sto på kne tett ved siden av søsteren og hjalp til det beste hun kunne. - Jenter, jeg – jeg kommer s- snart! hikstet han, og følte at Marte strammet det melkende grepet rundt pikkskaftet, samtidig som munnen beveget seg fortere, han gispet, skjøv hodet hennes bort med skjelvende fingre, og dermed kunne han ikke lenger holde vellystbrølet tilbake, men sprøytet den gråhvite sædvæsken ut i fire-fem krampaktige ladninger. Jenny var skøyeraktig nok til å styre den første spruten mot ansiktet til Marte, og den traff henne på kinnet, men Marte kniste bare og sørget for at de to neste landet på nesa til lillesøsteren og rant nedover munnen og haken hennes.

Vermund følte seg svak i knærne og dumpet ned i en stol, med slåbroken hengende vid åpen. Jentene sto fremdeles på kne og hikstet og lo mens de pekte på de oversprøytede ansiktene til hverandre. Jenny dro nattkjolen resolutt opp og tørket ansiktet sitt grundig, deretter trakk hun den over hodet. Øyeblikket etter gjorte Marte akkurat det samme, og Vermund drakk inn det eggende synet av to splitter nakne nymfer, knelende foran peisen, den ene blond, blåøyd og rødkinnet, den andre med langt, glinsende mørkt hår og glade brune øyne, som glitret av lattertårer.

- Så nydelige dere er! brast det ut av ham. Begge de to yndighetene reiste seg, nesten på likt, kom bort til ham, helt usjenert, som vanlig, og smøg seg ned på fanget hans. Marte kysset ham takknemlig på kinnet. - Det er Jenny som er pen! mumlet hun i øret hans. - Jeg har bestandig vært ei sånn lita, grå mus, jeg!

Hendene hans lå rundt hoftene deres, og han kilte de faste små rumpene deres litt. Han elsket å høre de små kniselydene. Så vendte han blikket mot Marte, som hvilte sin vesle, velskapte ende på det høyre låret hans. - Vet du, jenta mi, smilte han, - den dagen dere kom og jeg så dere for første gang, da forsto jeg hvorfor den kåte gubben fra Vestlandet hadde valgt nettopp Jenny! Men, Marte, i løpet av disse få månedene har du sprunget ut i full blomst, og nå er du riktig nydelig, du også! Han kysset henne varmt på munnen, og Marte slo de – ikke lenger så tynne, men slanke – armene om halsen hans og kysset ham lidenskapelig tilbake.

Jenny ville ikke være noe dårligere, så han fikk et like varmt og like langvarig kyss av henne. Og pikken hans, som nå var klemt mellom to varme jentelår, våknet til fullt liv igjen. Jenny strøk over den og kniste. - Tror du at den – mannen – hadde tenkt å – pule med meg? spurte hun lavt. Vermund nikket alvorlig. - Helt sikkert, Jenny. Det er noen menn som liker best å – pule – helt unge jenter, skjønner du.

Så lo han forlegent. - Se på meg! Jeg er visst ikke det spor bedre her jeg sitter. Men – ÉN ting skal dere huske på, begge to! Han så fra den ene til den andre med alvorlig mine, og de møtte blikket hans – helt uten engstelse, bare oppmerksomt lyttende. - Dere skal ALDRI gå lenger – eller gjøre noe mere med en mann – hvilken som helst mann, meg også – enn det dere selv har LYST til å gjøre! Skjønner dere hva jeg mener?

Begge nikket samtidig. - Altså, fortsatte han, - dere sier hele tida at jeg er så snill mot dere, og det er selvsagt hyggelig. MEN – dere må aldri tenke på å la meg – ehmmmm – leke med kroppene deres fordi dere er takknemlige – eller tror at dere skylder meg noe! Jeg er blitt veldig, veldig glad i dere begge to, den tida dere har vært hos meg. Bare det å ha dere rundt meg hver dag, det gjør meg lykkelig. Så dere kan godt beholde klærne på i tida framover – helt uten å tenke på MEG. Jeg kommer til å være akkurat like glad i dere for det! Det er nok for meg å se dere smile, høre dere le, og vite at dere er lykkelige! Forstår dere hva jeg mener?

Jentene nikket igjen. - Da skal du høre litt på meg – Pappa Vermund, begynte Marte litt forsiktig. Som Vermund hadde sagt, hun hadde sprunget ut og blitt riktig vakker i den tida hun hadde bodd hos ham. Men hun var også blitt tryggere og mere selvsikker, selv om hun fremdeles var litt mer tilbakeholden enn sin yngre søster.

Men nå møtte hun blikket hans, tillitsfullt og trygt, og med et lite smil om munnen. - Den første dagen, da jeg så hvordan du tvang frøken Moen til å gi fra seg Jenny, da ble jeg – forelska i deg – veldig! - Jeg også! innskjøt Jenny, men Marte fortsatte: - Jeg visste om – det som menn og damer gjør med hverandre når de er – glade i hverandre, og Rannveig har fortalt oss en MASSE mere! Nå kniste begge søstrene i kor. - Og jeg har ønsket meg hele tida, avsluttet Marte, - at – at du ville like meg så godt at – at du ville gjøre det med meg – sånn – sånn ordentlig! - Hun vil at du skal pule med henne! kom det kontant fra Jenny, og Marte dultet til henne i skulderen, men kunne ikke la være å knise heller, selv om hun ble helt mørkerød i ansiktet. - Og det vil jeg også! mumlet Jenny, plutselig forlegen og sjenert, hun også nå.

Vermund svelget. - Jeg føler meg – ehhhh – både smigret og rørt, jenter, og – og dere kan jo se på – på kroppen min at – at jeg har lyst – jeg også. Men – aaaaahhh! utbrøt han da Jenny tok et fast grep om den stive pikken hans igjen, kjælte med den og lukket munnen om den nok en gang, - men – Jenny, jeg – jeg klarer nesten ikke å tenke – det er bare det at – dere er så altfor unge – aaaaahhhh – ahhh – særlig – du, Jenny! - men den dyktige, lille munnen hennes motsa ham uten et ord, og Marte benyttet anledningen til å smyge den nakne, varme kroppen så tett inntil ham hun kunne og kysse ham varmt, ømt og lidenskapelig på munnen.

- Nå skal jeg fortelle deg den siste delen av hemmeligheten vår! pustet hun hett mot kinnet hans, - Rannveig puler med Andreas – ofte – og hun var akkurat like gammel – eller ung – som jeg er nå, da de begynte!

Vermund åpnet munnen for å si noe, men Marte dekket fort over den med hånda. - Neida, det er ikke sånn som du tror! forsikret hun – mens Jenny fortsatte sin pirrende lek med tunge og lepper rundt det hamrende lemmet hans. - Det var ikke han som tvang seg på henne – det var HUN som sjokkerte ham aldeles da hun krøp naken opp i senga hans for første gang!

Jenny lot pikkhodet gli ut av munnen sin og så smilende opp på ham. Du verden, så nydelige de ertende, blå øynene hennes var! - Rannveig fortalte oss at han gråt da hun lokket ham til å ta henne den første gangen! kniste hun. - Og etterpå la han seg på kne foran senga og tigde Gud om tilgivelse.

- Det tok flere uker før Rannveig fikk ham til å forstå at dette var noe som HUN ville, fortsatte Marte, - og da hun sa at hun var blitt glad i ham, begynte han å gråte igjen.

- Men nå går det mye bedre, innskjøt Jenny igjen. - Rannveig sier at etter at dere to ble venner, så er han liksom blitt et helt nytt menneske – og hun er blitt enda mere glad i ham.

- Og jeg har en overraskelse til dere også, smilte Vermund. - Andreas har fortalt meg at han vil søke biskopen om lov til å gifte seg med Rannveig når hun blir seksten. Men jeg måtte holde det hemmelig – det må dere også – for han har ikke fridd til henne ennå.

Jentene så på hverandre, så kniste de i kor. - Vi vet det også, så – det vil si – Rannveig sa for noen uker siden at hun var nesten HELT sikker på at hun ville bli prestefrue snart!

- Det tror jeg hun vil passe svært godt til også! mumlet Vermund, halvt for seg selv, men han så at jentene nikket enig.

Så var det som om alle tre plutselig ble oppmerksomme på at de jo var splitter nakne, og at Vermund satt med en kneisende ståpikk. Jentene brast i knisende latter omtrent på likt, og Vermund ble forlegen. - Ehhmmm, kremtet han, - det er vel sengetid for dere småjenter nå snart?

Han visste at de ville reagere på det ordet og han ble ikke skuffet. - «Småjenter», du liksom! fnyste Jenny forarget. - Du har vel ikke sex med «småjenter», vel?

Det gledet ham at de nå var blitt så frimodige og – modige, at de torde si ham imot. - Vel, mmmm – vi har jo ikke hatt ordentlig – sex, da – det har liksom vært - - -

- Ikke ennå, nei! repliserte Jenny kvikt. - Men i natt skal jeg ligge alene for en gangs skyld, og så kan Marte – hun kniste litt frekt – så kan storesøsteren min varme senga di! - sånn som Rannveig gjør med presten!

Han kikket bort på Marte, som slett ikke protesterte, men rødmet dypt og slo blikket ned. I den lille pausen som oppsto, reiste Jenny seg, kom bort til dem, trykket den slanke, nakne kroppen inntil ham og kysset ham varmt og lenge på munnen. - Jeg vet at du kommer til å være god mot søsteren min! hvisket hun, - og hun har lengtet etter det lenge!

Så reiste hun seg opp og smilte strålende til ham. - Det har jeg også, forresten, men jeg kan vente – litt, iallfall!

- Hmmm, lille Jenny, jeg – ehhh, jeg tror nok at vi bør vente en – en ganske god stund med det! innvendte han. Men tanken på å trenge inn i den hårløse, glatte, trange – og villige – spalten hennes, fikk det til å krible i ham, og det rykket merkbart til i det allerede stive lemmet.

Jenny merket det øyeblikkelig og smålo henrykt. - Ser du, Marte, han er enig med meg! og hun pekte mot den struttende staken. Så grep hun nattkjolen og dro den over hodet. Da det lille ansiktet dukket fram igjen, smilte hun til søsteren. - I morgen må du fortelle meg hvordan det føles! forlangte hun. - For snart er det min tur!

Da de var blitt alene, følte begge seg forlegne, Vermund kanskje mest. - Ehhh, Marte, begynte han nølende, - du vet jo at jeg er veldig, veldig glad i deg, men – altså – du er jo ung, og vi – vi har jo ikke kjent hverandre mer enn et halvt års tid, så - - -

Marte smilte varmt til ham, så la hun armene om halsen hans og ansiktet kom tett inntil hans. - Husker du ikke hva jeg sa for litt siden? hvisket hun. - Allerede den første dagen visste jeg at – at jeg ville ha deg – og det betyr at jeg har ventet – og lengtet – i mer enn et halvt år!

Så lo hun og reiste seg fra fanget hans. - Se på meg, Vermund! - plutselig var han ikke «pappa Vermund» lenger – vet du, i disse månedene har jeg spist litt MER enn jeg egentlig hadde lyst på, bare for at – at JEG skulle legge på meg – og DU skulle legge merke til meg – og like meg – og – og få lyst på meg!

De siste ordene kom med lav stemme, hun slo blikket ned og rødmet over sin egen frimodighet. Vermund reiste seg også og løftet den nakne, slanke skikkelsen opp i armene sine. Hun la armene om halsen hans og de kysset hverandre sultent. - Jeg likte deg også – dere begge to – allerede den første kvelden, mumlet han mot kinnet hennes, mens han bar henne skyndsomt gjennom den iskalde gangen og inn på soveværelset.

Han la henne varsomt ned på senga, hun klynget seg til halsen hans, var for forlegen til å gi slipp på ham. - Allerede den første kvelden på badet, hvisket han i øret hennes, - så skammet jeg meg over at de nakne, altfor unge kroppene deres vekket sånne lyster i meg! Og nå – nå klarer jeg ikke å la deg være!

Marte lo lykkelig da han knelte over henne. - Og jeg klarer nesten ikke å vente! kniste hun. - Kjenn hvor våt jeg er! hvisket hun da hendene hans gled kjærtegnende over den slanke, dirrende kroppen. - Jeg har – kjælt med meg selv – og med Jenny – hver kveld i lang tid nå. Du må ikke la henne vente så mye lenger, heller!

Mens hun snakket søkte munnen hans seg nedover den unge, faste kroppen, og Marte hylte litt da tungespissen fant hennes mest følsomme sted. - Åååååhhhh, Vermund, jeg – jeg EEEEEELSKER deg! hikstet hun, og det rykket i de smekre hoftene. - Gjør det med meg – NÅÅÅÅÅÅÅ – vær så snill – jeg klarer ikke å – vente lenger!

Plutselig klarte ikke Vermund det heller, han gled ned mellom de sprikende lårene hennes, og det var hennes ivrige hånd som førte ham på plass, og den klemmende trangheten som omsluttet ham, føltes så riktig, så uunngåelig, og da han hørte det frydefulle, hikstende stønnet mot brystkassen, hadde han ikke lenger noen dårlig samvittighet heller.

De elsket lenge, først langsomt, så heftig, men hele tida inderlig, ømt, hele tida intenst oppmerksomme på hverandre, og Vermund hadde gleden av å høre de krampaktige, hikstende skrikene hennes, føle at hun skaket og skalv under ham fire – fem ganger, før hun pustende og pesende ba for seg. - Jeg er helt – helt – utmattet, Vermund, det – det er deilig – skjønt, men – men jeg klarer ikke mer! kom det andpustent fra den spinkle, men forbausende sterke ungjenta under ham. Da hadde han selv kommet i henne to ganger, og nå lå de begge, svette og avslappet, i hverandres armer.

Han ante ikke hvor sent det var, men etter noen minutter hvisket han i øret hennes: - Jeg tror vi trenger et deilig, varmt bad, elskede! Skal jeg vaske deg på ryggen?

Han løftet seg bort fra henne og møtte blikket hennes. Hun smilte skjelmsk og ristet på hodet. - Ikke hvis du BARE skal vaske ryggen min, nei!

Det ble ikke bare ryggvask, akkurat, de to lekte i badekaret som småunger, og de knisende hylene fra Marte gjorde at søsteren hennes plutselig dukket opp i baderommet også. - Jeg tror at JEG må overta såpe og vaskeklut hvis det skal bli noe greie på det! erklærte hun. - Nei nei, vi er ferdige, vi, skyndte Vermund seg å si, og klatret ut av badekaret, tett fulgt av sin unge elskerinne. Han begynte å tørke henne, mens Jenny grep et annet håndkle og begynte å tørke HAM – over hele kroppen.

Tørkeprosessen var mer kjærtegn, egentlig, og Jenny strakte seg først på tå og kysset ham, deretter bøyde hun seg ned og tok pikken hans i munnen. - Bare for å finne ut om all såpa er borte, kniste hun. Den var nesten helt slapp, men den vesle, varme munnen fikk den til å våkne til liv igjen. - Nå må du gi deg, Jenny! stønnet han, - nå må vi sove, alle tre!

- Alle fire, mener du! kniste Jenny ertelystent og ga fjerdemann en klem med de små fingrene sine. - Er dere ferdige med å knulle, forresten, slik at jeg kan kose meg sammen med dere?

- Ihvertfall jeg! sukket Marte fornøyd. - Den stakkars musa mi er helt sår og mørbanket, så!

- Stakkars lita! utbrøt Vermund medfølende. - Vi skynder oss i seng, så skal jeg kysse den og gjøre den mye bedre. - Åååå neiiiiii! protesterte Marte forskrekket. - Da vet jeg hva som skjer – og da blir hun bare ENDA ømmere!

Alle tre lo, og Vermund tok dem begge på armene igjen og bar dem nakne inn i senga mens de fniste og sprellet litt med bena. Marte kysset ham varmt, før hun krøllet seg sammen under dyna. - God natt da, elskede – og tusen takk for i dag! hvisket hun søvnig. - Takk i like måte, vennen min, hvisket han tilbake.

Et par minutter senere sov hun, men nå var Jenny blitt spill våken. Hun ville kose, kjæle og kysse, og det hadde ikke Vermund noe imot, men da hun hadde kjælt og kysset pikken hans stiv igjen, ville hun absolutt klatre opp på ham og få ham inn i seg. Han følte at han måtte bremse henne, selv om han hadde en aldri så hamrende, pulserende reisning. Mens hun lå oppå ham i hele sin nakne lengde, strøk han henne ømt over den vesle struttende rumpa, hørte henne knise, mens hun gned den silkemyke magen mot den stive pikken og klynket litt utålmodig.

- Jenny, hvisket han, - du vet at jeg er glad i deg, ikke sant? - både i deg og søsteren din? - Mmmm, hvisket hun tilbake, - og derfor vil jeg ha det like deilig som du gjorde det for Marte!

Han tok det lille ansiktet varsomt mellom begge hender og så henne inn i øynene. - Og det er flere måter å gjøre det på, Jenny, det er ikke nødvendig å gå – hele veien for å ha det deilig sammen.

- Men jeg vil så gjerne ha – den – inni meg, sånn som Marte! klynket hun og klemte pikken hans mellom de varme, slanke lårene sine.

Han holdt henne tett og varmt inntil seg. - Hør her, Jenny, hvisket han – hvis jeg gjør det med deg nå – så ung som du er – da er ikke jeg noe bedre enn han rikingen fra Vestlandet, husker du? Det var akkurat det han ville gjøre med deg, det skjønner du, ikke sant?

Hun nikket inn mot brystet hans, så ble det stille en stund. - Men – men han ville sikkert ha – tvunget meg til å gjøre det, enten jeg ville eller ikke, hvisket hun tilbake. - Med deg er det jo akkurat motsatt, jeg VIL så gjerne – og så er det DU som – som ikke vil! Jeg elsker deg, jeg også – sånn som Marte gjør!

Vermund kjente at betenkelighetene og forsvarsverkene hans bare smuldret sammen. - Du vil det jo selv også – din gamle gris! føyde han til i tankene. Med hes, grøtete stemme kvekket han fram. - Snu deg rundt, jenta mi – slik at du ligger med – rumpa mot meg!

Hun gjorde som han sa, men kniste litt forskrekket. - Skal du – stikke den inn i – rumpa mi?

Nå lå de tett sammen i skjeformasjon, og han kysset henne på øret. - Nei, vesla, jeg skal gjøre det godt for deg. De store hendene hans klemte mykt om de små, spisse brystene og Jenny kniste henrykt. Den store, stive pikken hadde smøget seg inn mellom de slanke, silkeglatte lårene, og den fuktige spalten gned mot oversiden av den svulmende staken. Nå beveget han den ene hånda ned til den glatte, svulne musa hennes, der den fant en ørliten knopp, og Jenny rykket til og ga fra seg et lite, gispende hyl da han gned forsiktig på den.

- Sånn, mumlet han i øret hennes, - sånn går det også an å ha det deilig, forstår du. Du skjønner det, Jenny – elskede, vesle jenta mi – at FØR dere kom til meg, så hadde jeg aldri – ligget med – hatt sex med annet enn voksne damer. Den yngste var – femten år, og da var jeg ikke stort eldre selv, heller.

Han pustet litt ut og tenkte seg om, men fingrene han kjælte mykt med de små, struttende knoppene hennes, og han kjente at hun gned lårene lett fram og tilbake over pikken hans. - Jeg – burde ikke ha ligget med søsteren din, heller! hvisket han, - men – hun er i det minste i konfirmasjonsalderen og er – NESTEN voksen, ihvertfall. Du, Jenny – selv om du synes at du er stor jente, og selv om du kan hisse opp en stakkars mann så han nesten ikke vet hva han gjør! - her hørte han at hun kniste fornøyd og vrikket med den vesle, nakne rumpa si – så er du et BARN, jenta mi! - og hvis jeg skulle gjøre det samme med deg som jeg gjorde med Marthe, så VET jeg at jeg ville ha dårlig samvittighet, kanskje i mange år framover! Selv om du kanskje ville ha glede av det, til og med, så ville jeg gå og tenke på at – dette var for tidlig. Jeg ville rett og slett gå og bekymre meg hele tida, Jenny – kan du forstå det, tror du?

Jenny ble stille en stund, og han nøt den silkemyke varmen fra den slanke, nakne – og altfor unge kroppen hennes. Endelig kom det, stillferdig: - Så du – vil ikke ha meg, da – sånn som Marthe? Det lød nesten som om hun skulle briste i gråt, syntes han, og han klemte henne godt inn til seg. Han snuste ned i den duftende nakken hennes, og hørte til sin glede at hun kniste kilent. - Jenny, hvis du klemmer lårene dine enda litt mere sammen – det gjorde hun – så kjenner du at jeg vil ha deg, så mye at det nesten verker i kroppen. Men, kjære deg – ikke nå – ikke ennå – la oss vente – og så er det så mye deilig vi kan gjøre med hverandre – og for hverandre – mens vi venter!

Han kjærtegnet de små puppene hennes igjen og kysset henne i nakken så hun vred og vrikket på seg, kniste, og masserte den stive pikken hans med de unge lårene. - Hvor lenge må jeg – vente da? - hun pustet litt fortere nå og kjente de store, varme hendene hans gli nedover magen og ned til den fuktige, hårløse sprekken hennes.

- Vel, Marthe er jo fjorten, vet du - - begynte han. - Ååååå neiiiii, det er ALTFOR lenge! klaget hun. - To år! - jeg – jeg vil ikke vente sååååååå lenge! Hun hulket nesten, og den våte spalten gned seg eggende mot oversiden av det hamrende, pulserende lemmet hans. Det var bare såvidt han ikke ga etter – både for sine egne og for hennes lyster. Men han prøvde å være standhaftig.

- Altså – Marthe har hatt disse månedlige blødningene en stund, ikke sant? Hun nikket. - Mmmm. De begynte like etter at vi hadde flyttet hit. - Nettopp, Jenny. Sånne blødninger er liksom – et signal fra kroppen om at «nå holder jeg på å bli voksen» - «nå kan jeg snart føde barn». Han hørte henne knise litt forskrekket og skyndte seg å legge til: - Altså, Marthe skal selvsagt ikke ha barn, ikke du heller, men - - vi kan si det slik, Jenny, at – når du får dine første blødninger, og HVIS du har like mye lyst da, så – ja, så - -

Han stammet og visste ikke helt hvordan han skulle fullføre. Etter et ertende, lite knis hørte han hennes hviskende, kjælne stemme: - Da vil du stikke den store, lange – dingsen din inn i meg og gjøre det deilig for meg? - Ehmmm, - jaaa-ahh, jeg – tror det, mumlet han forlegent. - Eller – når jeg får hår på – tissen? lokket hun videre. - Hmmmmm, kanskje det – ehhhh, vi får se - - - bildet av en svullen, kløvd forhøyning med noen små, lyse hår helt øverst dukket opp for hans indre blikk og gjorde ham ekstra hard. - Eller – SENEST den dagen jeg fyller tretten? hvisket hun kjælent og gned lårene inviterende mot pikken hans, som var i ferd med å bli stiv igjen. - Ehhhh, mmmmm, mumlet han mot den varme, fuktige munnen hennes.

- Og i mellomtida vil du slikke meg og kjæle med meg – overalt? - Jada, Jenny, det lover jeg. - Og jeg får lov å ta – den – i munnen når jeg vil? - JAAAAA, Jenny, hvisket han febrilsk, - men nå MÅ vi altså sove!

Hun snudde seg i armene hans, så pikken glapp fri, så kysset hun ham igjen, heftig og sultent. - Jeg tror ikke – den – får sove før jeg har – kysset den skikkelig godnatt! hvisket hun, og i mørket kunne han føle hvordan det glødende lille ansiktet trakk seg ut i et ertende smil. - Får jeg lov å – suge den for deg – pappa?

- Øøøøhhh, hvis du – har lyst, så - - stønnet han, mens den lekne, vesle tungen hennes kysset seg en fuktig sti ned til det verkende lemmet hans. - Åååååhhh, Jennyyyyy! hikstet han, og gispet med åpen munn da den vesle, varme munnen åpnet seg og tok det glatte, følsomme pikkhodet innenfor leppene. Han kjempet for å holde seg tilbake, men selv om hun var uerfaren, var hun så ivrig og frimodig at den kildrende følelsen og spenningen nesten ikke var til å holde ut, - Pass deg, jenta mi! rakk han å stønne fram før utløsningen kom, han rev henne i håret, men munnen slapp ikke taket, og snart ble den fylt av de rykkende, tyktflytende strålene. Han hørte henne knise forskrekket, så bare MÅTTE hun ta munnen bort, hoste litt – deretter søkte de myke, unge leppene igjen det stive, klissete lemmet og dekket det med bittesmå kyss over det hele.

- Mmmmm, jeg skal leke med deg hver dag heretter! mumlet hun. Han trakk den slanke jentungen opp til seg og tørket ansiktet hennes med teppet. - U- unnskyld, Jenny! mumlet han mot det viltre håret.

- Det gjør ingenting – pappa! kniste hun mot halsen hans, mens hun la seg godt til rette oppå ham, og han kjente at det halvstive lemmet strøk mot innsiden av de varme jentelårene. - Som du sa – det er mange måter å ha det deilig på! Jeg gleder meg! - til jeg får hår der nede! det siste pustet hun kjælent inn i øret hans.

Før han sovnet, tenkte han på – hvor lenge ville han klare å være så karakterfast og standhaftig? – og om den yngste pleiedatteren hans fremdeles ville være jomfru den dagen hun fylte tretten!


- Slutt -

Som sagt - «betyg» er selvsagt kjærkomne, men kommentarer enda mer! - ros og ris, og aller helst: konstruktive merknader – gjerne med forslag!

Skicka ett privat meddelande till OnkelWaldo

Votes: 2035

Vad tyckte du om min sexnovell?

Klicka på en stjärna för att sätta betyg

Vill du sätta fler typer av betyg för denna sexnovell?
Hur var språk, stavning och styckesindelning?Votes: 22
Hur gillade du ämnesvalet?Votes: 20
Skulle du velat vara med om det på riktigt?Votes: 19
Hur uppkåtande var novellen?Votes: 11
Visa nästa sexnovell:

Av alla sexnoveller | I samma kategori | Samma författare | Startsidan

Visa alla sexnoveller (49) från OnkelWaldo

Denna sexnovell har (2) kommentarer:

Skriv en kommentar | Regler


Läs våra uppdaterade Regler för kommentarer.
  1. grdby 2016-12-21 07:54

    Fantastiskt välskriven!

    1. OnkelWaldo 2016-12-21 16:02

      Takk skal du ha, grdby - og god jul! - både til deg og alle sammen!
      Vennlig hilsen,
      OnkelWaldo.


    Upp


    Slumpade sexnoveller

    Sam och Aron

    Den här novellen handlar om Sam, som möter Aron när han är på väg hem efter sin semester. Plötsligt dyker Aron upp på en parkeringsplats. Aron ,en ung…
    2016-02-15 Läs hela

    Inger, hennes slav och jag

    Jag gick mot henne, kuken svajade framför mig. Allt jag ville var bara att runka den snabbt och skjuta en rejäl sats, men det fick jag ju inte. Inger tog…
    2006-12-05 Läs hela

    Leken på Gotland

    Ut ur Johans gylf kommer en kuk som är ca: 23 cm. Han runkar den en stund innan han siktar in sin kuk mot Jonnas öppna mun. Omedvetet eller ej så börjar…
    2005-10-26 Läs hela

    Double penetration - Varför inte?

    Helt plötsligt hoppar han upp från mig, och jag förstod inte varför först. Men sen såg jag, i dörren stod en annan kille, som antagligen öppnat dörren…
    2013-06-29 Läs hela

    Slumpade Sexklubben

    Jonna - del 2

    Här möter vi Jonna när hon cammar med huvudpersonen. Han har sex med en annan, yngre tje (Alva)j, och Jonna tittar på. Det här är berättelsen om hur Jonna…
    2017-01-10 Läs hela

    Första gången med Ludde

    Här kommer en lite kortare novell från mig till alla som gillar djursex. Det finns inte så många bra noveller med det ämnet men jag hoppas så klart att…
    2015-08-11 Läs hela


    Nytt på Sexhistorier.se

    Bloggen